utoyahelvete

Jeg syntes det er kjempe vanskelig å finne en balanse mellom "skjerme meg for alt" og "noe er ok"

Mange av mine nærmeste venner forteller meg at jeg må plukke ut det jeg ikke vill ha noe med å gjøre og fokusere på det positive. Men, jeg syntes det er kjempe vanskelig.

Ingen sier jeg må kjøpe aviser når jeg vet det garantert inneholder noe om ABB og jeg gjør ikke det og jeg skifter oftes tv kanal når det er noe om han på tv. MEN- jeg kan ikke drive å skjerme meg for hver bidige ting, jeg kan ikke skjerme meg for sosial livet, jeg kan ikke skjerme meg for alt rundt meg.
Eller jo jeg kan, alt er mulig, men jeg syntes det er vanskelig.

Det er mennesker som snakker om det konstant, media, bekjente, venner, advokaten, jobben. Skjønner dere frustrasjonen min at 70% av gangene jeg går inn en plass så kjenner jeg blikkene og blir med en gang stemplet som "utøya overlevende" / "hun var på utøya" Og jeg syntes faktisk det er vanskelig. Jeg syntes det er vanskelig å stille opp å holde foredrag om politikk på en skole når jeg vet at over halvparten (kanskje) kjenner meg igjen og vet at jeg overlevde utøya.

Mange sier også at det er min feil osv, og jeg ser den men likevell så syntes jeg det er vanskelig. Noen dager så angrer jeg på alt, og skulle ønske jeg kunne låse døren for alltid og slå av mobilen, andre dager så syntes jeg ting faktisk er ok. Jeg orker ikke lengre å arrgumentere hvorfor jeg gjorde det og hvorfor jeg gjør sånn. Orker ikke lengre med mennesker som støtter ABB å arrgumentere med de om islam, islaminisering i Norge, politikken vår o.l. Fordi jeg bruker så sinnsykt mye krefter og det påvirker hele dagen min.

Jeg orker heller ikke å snakke med mennesker som sier "du burde" eller "det du gjør er ikke bra for deg" osv, fordi alt jeg tenker er, hvem er DU til å komme til MEG og si hva jeg burde gjøre etter en sånn tragedie? Hvem er du til å kommentere hva som er bra for mine traumer og hvem er du til å si at jeg gjør ting galt. Jeg tar imot kritikk, absolutt- men det er forskjell på meninger/kritikk og kjefting (hvis dere forstår)

Nå skal jeg neste tirsdag bort, hvor jeg skal og hva jeg skal spiller ingen rolle enn at jeg får den hjelpen jeg trenger. Blir da borte en hel uke, uten Internett, mobil, media o.l. Gruer meg på ett vis men gleder meg litt også!

Ellers igjen. Tusen takk til dere som støtter osv, det betyr uendelig mye.
Mennesker jeg møter som gir meg klem og smiler og snakker til meg, ubeskrivelig hjelpsomt! :)

Forresten, noen har hacket o.l min twitter og jeg vet ikke hvordan jeg får den tilbake.. Når jeg prøver å opprette nytt passord så står det at jeg er utestengt. Forstår ingenting(?) er det noen som kan hjelpe meg eller gi tips? Tusen takk!