utoyahelvete

Har bestått til nå med å løpe fra møte til møte. Jeg kom hjem kjempe seint i natt, hadde kjempe problemer med å sove. Skal være ærlig at jeg så for meg et menneske stå i døren til rommet mitt med en mp5 og klar til å skyte meg. Jeg hadde så vondt i magen og hodet at jeg helt seriøst begynte nesten å bli gal.

Det endte med at jeg tok på musikk, helt inntill øret mitt på mobilen og sovnet. Den beste måten for at jeg skal sove på er at jeg gråter meg i søvn, har jeg funnet ut av. Dessverre så er det den måten jeg bruker mest.

Har vært i Hamar i helgen som var, For å være med på minnesermonien til Isma og Andreas. Jeg må si at jeg syntes det var kjempe vakkert! Men når en kompis, Patrick og en venn av han begynte å rappe/synge- så klarte jeg ikke å holde tårene tilbake. Jeg hadde problemer med å puste og jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Sangen traff meg så langt inni hjertet at jeg så bare svart rundt meg mens sangen spilte i ørene mine.. Om noen ønsker at jeg legger den ut så si ifra! Teksten er fantastisk.

Forrige uke så var kroppen min i bedre form enn denne uka, jeg kjenner at alt er tungt og det svir så i øyene. Jeg har tenkt på englene ofte denne uka og jeg har kjent tårene. Det er vanskelig når jeg midt i en bursdag går opp på badet og gråter, også kommer jeg ned med ny sminke over og later som ingenting.
Mange spør meg hvorfor jeg later som ingenting og hvorfor jeg skjuler sorgen? Jeg skjuler den ikke, men jeg bare har aldri vært en person som gråter foran andre og som drøfter mine tyngste personer. Nå er jeg helt omvendt, jeg snakker om det men jeg gråter ikke foran en gruppe mennesker, - andre ganger så spyr jeg nesten når folk skal snakke om Utøya og blir nesten sint.

Jeg må også fortelle dere en hendelse, tok taxi hjem her om dagen, også sa jeg til sjåføren at det luktet brent når han parkerte utenfor huset, og han sier "Neida- er Ingenting" så betalte jeg, gikk ut og steg inn i stua. Deretter ringer en god kompis meg og sier at han følte for å ringe meg fordi han hadde en dårlig magefølelse. Jeg forsto Ingenting, deretter snur jeg meg mot vinduet og hører et kjempe smell så ser jeg masse flammer! Jeg løper inn på rommet til bestevennen min, Robin også ser jeg ut av vinduet og ser flammene rett utenfor vinduet hans, jeg skriker og vekker han mens jeg ringer brannvesenet. Jeg og en nabo løper rundt i blokka og vekker alle de andre!
Alt jeg ser utenfor er en stor flekk med flammer når plutselig naboen sier "det er en bil som brenner" jeg ser nærme ut av vinduet også legger jeg merke til at det er taxien som jeg gikk ut av for 3 minutter siden. Jeg kjenner beina begynner å riste og jeg tenker det værste. Ringer bestevenninne mi og gråter Og blir redd og tenker det værste. Tenker om den var påtent og tenker om det var til meg. Jeg begynner å bli panisk. Venninna mi roer meg ned,jeg drikker vann også går jeg og legger meg. Jeg fikk ikke sove..
Etter det, så har jeg blitt enda mer panisk. Sitter ikke på med noen andre enn de jeg kjenner såååå godt!
Jeg tenker hele tiden, hadde ikke kompisen min ringt meg så ville jeg lagt meg for å sove og ikke merket noen ting. Syntes det var og er så ekkelt!


Er på vei til legen nå for å få meg en ny sykemelding også, trenger å få hjelp på et eller annet vis. Trenger å samle meg og stabilisere meg litt igjen. Jeg hadde kontrollen en liten stund men så gikk alt rett vest..

I tillegg så skal jeg klokken 19.00 i dag på biblioteket/kulturhuset holde et lite innlegg/ ha en samtale med publikum om boken min, utøya, politikken. Pappa skal også sitte med meg, vi skal sammen snakke om Balkan.
Om det er noen lesere som er tilstede, gjerne ta tak i meg, det betyr mer enn dere aner!

Jeg lurer på, hvordan går det med dere der ute? Er det noen som har også fått livet sitt forandret etter 22.07? Hiv en kommentar eller på Mail emmamartin12@hotmail.com
Jeg liker å høre andre sine fortellinger og bryr meg om dere!