utoyahelvete

Tore. Elskede vennen min. Du skulle fylt 22år i dag.

Gratulerer med dagen! Jeg håper du har det bra i paradiset. Hils alle sammen der og gi et kyss fra meg.
Skulle ønske jeg kunne kysse deg på kinnet en siste gang, og gi deg en klem isteden for å vite at du ligger i en kiste nå.

Jeg savner deg ubeskrivelig mye. Du er dypt savnet, høyt elsket <3

Hvil i fred gullet. Glemmer deg aldri!

Gratulerer med dagen kjære Norge! Jeg
Håper dere alle koser dere masse.

Er Akuratt ferdig med talen og klar for å tilbringe kvelden med jentene og venner! :)


Masse kjærlighet! <3

Når du begynner å få vansker med å huske stemmene, klemmene, latteren, smilene, ansiktet... (?)

Jeg har ikke glemt mine kjære gullvenner som ble fratatt fra meg, men jeg begynner å slite. Jeg sliter med å huske stemmen til Mona, Håvard, Tore, Hanne Kristine, Sondre, Torjus osv.
Jeg sliter med å huske klemmene, latteren og ansiktene. Jeg har lagret bildene av de alle på mobilen, går inn der ofte bare for å huske minnene.

Hvorfor skjer dette? Hvorfor blir det så vanskelig å huske? Jeg Leiter hysterisk etter filmer, tale klipp elle noe for å huske stemmene, for å få en ro.
Hva er det med hjernen min? Hvorfor sliter jeg med å huske menneskene live? Hva skal jeg gjøre?

Jeg ligger med feber og spyr, på anlegget hjemme spilles "some die young" jeg gråter mens jeg har på en måte en ro i meg. Denne sangen beskriver så mye mer enn ordene mine kan beskrive. "so many things i need to say to you, please dont let me go"
Om jeg bare hadde fått en sjanse til, å fortelle et ord til dere så ville jeg det.

Jeg lover jeg skal aldri slutte å snakke om dere, generasjonen skal vite hvem dere var og hva dere sto for. Jeg lover å fortelle hva dere døde for, dere døde for det dere brente mest for. Jeg lover å fortelle hvor urettferdig det var. Men jeg lover mest å fortelle hvor fantastiske dere var og enda er. Lover å vise masse klipp og bilder. Lover at dere aldri blir glemt.

Den sangen har jeg aldri tatt til meg noe før etter 22.07. Den gir meg en ro samtidig som at tårene mine triller varmt nedover kinnet mitt. Det er ikke den hulke- vonde gråten, men mer den rolige og minnefulle gråten. Det er mer den at jeg kan plutselig glemme teksten også bare høre melodien så glemmer jeg meg bort og smiler fordi jeg tenker på alt det gode.
Den sangen får meg vekk, den sangen betyr mer enn jeg ante.

Jeg har skrevet den ut og den henger over senga mi på rommet, hver morgen så leser jeg refrenget inni meg også kysser jeg hvert bilde av dere jeg har skrevet ut.
"why some die young"

Jeg har ikke en dag vært i rettssaken, og det føles utrolig nok deilig. Jeg bruker tiden på det jeg ønsker og jeg kjenner at kroppen min prøver å slappe av. Jeg prøver å avbelaste meg selv. Det er en grense hvor mye jeg tåler faktisk, og jeg må heller bruke kreftene på det jeg ønsker enn på ting som ikke er nødvending Akuratt nå.

Nå skal jeg høre sangen ferdig, så ta den på replay, også skal jeg skrive ferdig 17-mai talen før jeg skal gjøre ferdig minneboken min. Skal legge ut bilde av den etterhvert :)
Ellers så har mange spurt hvor jeg er på nett, så her kommer en oversikt:

instagram:
Emmamartinovic så bare følg i vei.

Twitter:
@martinovicemma

Facebook:
Emma Martinovic (vet det finnes mange profiler men jeg er den med bilde av meg og Robin i rosehavet)

Epost:
emmamartin12@hotmail.com

Ellers så er denne ute:
http://aftenposten.no/webtv/--Jeg-kjente-15-av-dem-som-dode-6824408.html

"når du har vært i begynnelsen, hvorfor ikke fortsette? Du sa du skulle"
det spørsmålet som har gått rundt meg den siste uken og kommentarene.

Hvorfor jeg ikke klarer å være i retten mer når jeg sa før retten startet at jeg skulle være på obduksjonsrapportene til de jeg kjente. Det er egentlig av mange grunner men hovedgrunnen er:

Når jeg var der under Lejla sin, og Monica og Trond så forsto jeg hvor tøft dette her skulle bli. Jeg innså at det var tøffere enn jeg trodde og at jeg ikke klarer det. Jeg vet det kanskje ville hjulpet meg å forstå at de er borte men på en eller annen måte så klarer jeg ikke. Det er altfor tøft.
Det som knekker meg mest er når de fine ordene fra venner, familien, kollegaer blir sagt fra bistandsadvokaten dems. Jeg klarer ikke å slutte og gråte.

Det er faktisk tøft å høre om hva de døde av og se bilder når de smiler. Selvom jeg har lest det før retten begynte så er det like tøft hver gang. Syntes også det er tøft å høre på de som vitner, klarer egentlig Ingenting mer av 22julirettssaken, til nå.

Det er mer enn fire uker til jeg skal reise avgårde, og jeg klarer ikke å vente. Jeg trenger å la tankene mine gå på noe annet fordi jeg merker jeg sliter mer og mer psykisk. Det blir tøffere og tøffere å fokusere på noe annet og nå sliter jeg på jobb, det betyr at dette går dårlig.

Dere har også sikkert fått med dere at en person har fått igjen bildene fra kameraet sitt, og jeg satt å gråt og smilte i flere timer. Jeg så på bildene fra bakken og ser hodet mitt, så lukker jeg øyene og prøver å kjenne på den samme følelsen igjen som jeg hadde torsdag 21.07, den gleden og varmen. Jeg gjør det med hvert bilde. Fordi det samholdet, gleden og kjærligheten er helt ubeskrivelig! Og da er jeg seriøs, ord er så tomme! Det må oppleves..

Jeg syntes det er tungt at hele Utøya leiren blir forbundet med 22.07 hendelsen fordi jeg skulle så ønske at mennesker over hele verden og i Norge hadde hørt om utøya sommerleiren vår på en annen måte. Det er og forblir den tryggeste og beste plassen!

Takk for at dere er så gode, det hjelper mye! <3

Mange av dere har sendt Mail til meg og spurt om jeg kan legge ut bilder hvor jeg er lykkelig, eller "the moment" og jeg må si at jeg kunne holdt på i flere dager men tar bare noen enkelte bilder.

Lykke for meg er mine venner, Robin, familien min, og arbeidsplassen min.
Hva er lykke for deg? Når er dere i "the moment"? Del med meg, det får meg til å smile!

Liker å sitte her, alene! <3

De to tingene jeg aldri går uten! <3

Sitter Akuratt i skrivende stund i rettssalen. Har plassert rumpa mi på samme stol som jeg satt de 6 forrige dagene og er klar for å følge med.

Har til nå grått mer enn en foss. Og jeg tror det kommer mer. Obduksjonsrapportene leses og demonstreres med en dukke. Deretter leser bistandsadvokatene til de etterlatte noen ord for den avdøde, fra familie og venner.
Jeg gråter og gråter,gråter,gråter..

Kjenner savnet bare går rundt hele meg og hjertet gjort vondt. Kjenner klumpen i halsen blir bare større og større.
Øyene svir og halsen er hes, alt er bare vanskelig..

Ellers må jeg si tusen takk for kommentarene på forrige innlegg, jeg skal prøve mye av det som har blitt anbefalt og jeg er enig med mange av dere som tenker hva årsaken kan være.
Jeg forstår at jeg må ta ting med ro men helt ærlig så har jeg belastet mer mennesker rundt meg for å avbelaste meg selv selvom det ikke alltid virker sånn. Samtidig så har jeg sovet en dag 19 timer i strekk og jeg var like trøtt som å ha sovet i en halvtime.. Lurer på hvor mye søvn jeg da trenger (?)
En annen ting jeg også glemte er at hvis jeg puster hardt inn så kjenner jeg smerter i ribbbeina, mellom brystet, korsryggen og oppover halsen. Alt er så merkelig og tungt.

Noen lurer sikkert på når jeg har sånne smerter hvorfor jeg drar til rettssaken da, det er fordi jeg har et behov å se obduksjonsrapporten til de jeg kjenner.. Er ikke det litt forståelig?


Hva ville dere gjort? Dratt på rettssaken og sett eller droppet det og ligget hjemme? Helt ærlig?

Fine Sørlandet!

Har i det siste begynte å slite med mange forskjellige fysiske problemer og vet egentlig ikke hva jeg skal gjøre.

Dere vet den følelsen når du har fylleangst eller bare er skikkelig dagenderpå? Vell, sånn føler jeg meg hele tiden. I hvertfall de siste to ukene.

Jeg skjelver i hendene,svimmel, det føles ut som at det ligger spy i halsen som venter på å komme opp, jeg har vondt i kroppen, jeg har vondt i beina og de svikter når jeg går noen ganger og har hele tiden smerter i hodet.

Jeg forstår det ikke, hvorfor jeg har det sånn. Det som skremmer meg mest er den skjelvinga og svimmelheten. Jeg har aldri følt noe sånt i hele mitt liv og jeg lurer ekstremt på hva det kan være.

Har sendt litt meldinger med ei traume behandler/psykolog og spurt om hun vet hva det kan være, hun anbefalte meg å gå til legen (og det skal jeg!) men regnet med at det kunne være at jeg mangler noe i kroppen, hvis ikke så kunne det være to kategorier:
- at jeg stresser mye og kroppen får ikke uthvilt så nå går det mer utover det fysiske
- at dette er en mer "rolig" periode i forhold til traumer og at kroppen på en eller annen måte reagerer.

Hun anbefalte meg å sove mer og gjøre mindre, det er jo lettere sagt enn gjort. Syntes det er vanskelig å begynne å kutte ut tiden, spesielt når jeg liker å være sosial.

Lurer på om det er noen av dere lesere som kan ha noen tips til hva jeg kan gjøre eller hvorfor jeg føler meg sånn?
Forresten, hjertet varmer når dere kommenterer :)



- vi gråt sammen da du svømte for de som døde 22.07, nå gråter vi for deg Alexander Dale Oen. Hvil i fred, du glemmes ikke.

Vet det er noen av dere som har etterspurt et innlegg som dette. Jeg har skrevet et liknende innlegg før men gjør det bare igjen. Orker ikke å bla igjennom bilder, syntes det er så tungt.

Ismail: eller Isma som alle kjenner deg som. Hvor begynner jeg? Første gang jeg møtte deg var i Trondheim, på skoletinget med AUF. Minnene er så gode og så herlige at jeg husker det som at det var i går. Det var alltid mye latter og kaos rundt deg, og du var god mot alle. Du hadde så mye talent at jeg var helt imponert. Jeg husker når du kom helt til Kristiansand for å feire min 18 års dag, jeg husker alle gangene i Hamar, alle AUF turene osv. Det er helt ubeskrivelig med minner! Jeg glemmer aldri da jeg hadde type i Kongsvinger og du åpnet døren hjemme hos deg uten å blunke. Jeg glemmer aldri de sene kvelden, de gangene vi kastet snøballer for å få Mo ut midt på natta, osv osv. Det er helt utrolig. Du er et menneske, som har satt store og gode spor hos meg. Jeg savner deg, det er helt ubegripelig.

Mona: Første gang jeg møtte deg var på et AUF kurs. I Trondheim der også tror jeg, årh. husker du var så begeistret over at jeg var fra Bosnia. Første praten vår handlet om kjærligheten. Du slet med din type og jeg med min, vi snakket deretter generelt om livet. Jeg husker du sa "vi må ta vare på livet vårt Emma" og jeg sa "slapp av, vi har mange år igjen" Vi snakket sammen som om vi hadde kjent hverandre i flere år. Jeg husker første gang vi gråt sammen, utenfor en skole, på en trapp- begge to pga gutter. Så husker jeg du plutselig begynte å le og endret hele stemningen. Vi hadde alltid så god kontakt, du bodde 5 timer unna meg men jeg følte du hele tiden var med meg. Vi snakket DAGLIG og jeg fikk alltid oppdateringene når det var noe. Ingen elsket å danse mer som deg og meg, årh. Savner det nydelige smilet ditt, og hver gang du sang så satt jeg med frysninger nedover ryggen. Jeg husker, 21.07.2011 så spurte jeg mens vi satt i teltet om du kunne synge, men du sa "nei- tar det heller i morgen kveld" men vi kom jo aldri så langt. Jeg savner deg, du har ikke peiling. love you!


Hanne Kristine: Du var fylkesleder og jeg var, og vi reiste sammen på fylkesleder tur. Det var der vi ble ekstra godt kjent. Ingen tuster mer enn meg og deg. Vi hadde vårt eget lag hele tiden og hadde hemmelige kodeord som ingen forsto. Husker at vi alltid pleide å møtes i hotell gangen hvis vi var på tur og ikke sov sammen, også snakket om gutter og andre ting. Vi lo alltid så mye sammen. Husker da du skulle hente din første bil, omg- den oransje stygge bilen din. Jeg har aldri ledd så mye i hele mitt liv sammen med deg. Vi trodde Oslo sine gater å kjøre i var like lette som å gå i, men der tok vi feil. For å ikke snakke om politikken, du var så flink og imponerende. Du ønsket ingen noe vondt, og hjertet ditt var av gull. Jeg skulle ønske du var her, har så mye jeg skulle sagt. Beklager for at jeg aldri svarte på meldingen du sendte meg da skytingen begynte "jeg er glad i deg, vi ses snart." Jeg har verdens dårligste samvittighet for det. OM du bare hadde vist hvor glad jeg er i deg, love you vennen!


Gizem: vi ble også kjent på en AUF tur. Tror det var i Oslo? Du hadde så mye energi og så mye glede at jeg hele tiden spurte meg selv hvor du fikk det fra. Klokken var 04.00 og du hadde energi som en duracell kanin. Det store vakre smilet ditt har plantet seg godt hos meg. Jeg husker da vi snakket om utlendinger, og hvordan livet var- vi var så enige og det varmet hjertet mitt på mange måter. Jeg klaget over hvor kaos livet mitt var, og at jeg aldri hadde nok tid i døgnet, så du lærte meg noen triks, kommer aldri til å glemme det. Du er en fantastisk person, jeg kan ikke forstå at du er borte.

Torjus: Du hadde alltid de beste løsningene og de vanskeligste spørsmålene. Du stilte ALLTID opp på styremøter og på aksjoner, tema kvelder og hva enn det var med AUF eller privat. Husker du alltid kjeftet på meg fordi jeg stresset alltid så, og du minnet meg på å ta det med ro og puste. Dine meninger var alltid så sterke og overbevisende. Jeg husker jeg sa til deg at du kommer høyt i politikken, da svarte du at du ser opp til din far. Det var ingenting vondt i deg, og jeg er så heldig for å ha blitt kjent med deg. Jeg skulle ønske jeg bare fikk sjansen til å si deg noen siste gode ord, fordi du fortjener det. Du har satt igjen store minner på så kort tid.

Bano: det eneste jeg angrer på, er at vi ikke snakket så mye som vi skulle gjøre. Smilet ditt er uforglemmelig, du hadde en glede som kunne spre seg fra Oslo til Kristiansand fire ganger. Jeg glemmer aldri at det var du som bort til meg på mitt første store AUF møte og hilste og ønsket å bli kjent. Jeg glemmer aldri når du klappet meg på skuldra og sa at jeg kommer til å klare meg. Du var unik, en diamant. Jeg skal ta med meg alt du har lært meg, du er nydelig.


Tore: er æret over å kjenne deg. Vi fikk ekstra god kontakt på fylkesleder turen, og det er store spor som jeg aldri glemmer. Jeg klarer ikke å glemme kommentarene dine, latteren din, minnene våre. Takk for at du passet på meg sene kvelder, og takk for at du tok meg i mot så godt som du gjorde. Jeg glemmer aldri trioen vår heller, du-meg-martin. Ingen kan slå den! Vi har så mange minner på så kort tid, jjeg bare skulle ønske jeg kunne sagt en gang til hvor glad jeg er i deg. Jeg leser ofte igjennom facebook meldingene våre, og skulle ønske du var her. Du gav meg alltid tips og råd, i politikken og privat livet. Takk for at hjertet ditt er av gull. Du er og forblir en helt.

Håvard: Latteren din klinger hele tiden i ørene mine. Minnene våre er det jeg bygger meg på. Jeg glemmer ikke fylkesleder turen, jeg glemmer ikke de gangene vi var på kafe i Oslo, jeg glemmer ikke alle de gangene du var på talerstolen. Jeg glemmer aldri din hånd som alltid var så varm og fylt av kjærlighet. Du er et så stort bevis på at ungdommen er framtiden. Jeg skulle ønske jeg bare en gang til kunne strekke meg opp på tå og gi deg en ordentlig klem, bare en siste gang til.

Syvert: Det var så synt at vi ikke ble kjent før, men jeg glemmer aldri gleden da du meldte deg inn i politikken. Du var så engasjert og så flink. Jeg lovet deg at Utøya skulle være ditt beste minne og at du skulle bli så mye klokere på de tingene du ville selv, da husker jeg at du bare gav meg en klem og sa "takk for at du er en så god leder" Årh, klumpen er i halsen min. Beklager for at Utøya 2011 ikke ble det beste minnet ditt. Jeg kommer ikke over hvor mye jeg gråt da jeg talte i begravelsen din, det var så vondt. Du smilte alltid og du ringte meg hver dag for å få tips og råd fordi du hadde blitt lokallagsleder. Musikken din skal fortsette å klinge rundt minnet av deg. Jeg håper du har det bedre i paradis.

Isabel Victoria: Du vakre fine jenta mi. Jeg glemmer aldri da jeg en gang så deg danse og spurte om du kunne lære meg noe moves. Du elsket hip hop! Jeg fikk helt sjokk hvor flink du var, og jeg husker du sa til meg "bare øv, så blir du bedre" jeg øver enda vennen, bare for din skyld. Det var så dumt at vi fikk kontakten så seint, og jeg skulle ønske vi snakket mer. Det er vanskelig å forstå at du er borte, jeg skulle ønske du kunne vært her i dag. Savner smilet ditt og de gode bolle kinnene dine. En engel for mye er borte.

Lejla: Vi hadde snakket litt på facebook før, og jeg husker du skrev en gang at du skulle på Utøya. Vi fikk ikke kontakt før Utøya, hvor du var så søt og syntes det var kjempe kult at jeg var fra Balkan fordi det var du også. Jeg husker du var glad for at jeg kunne albansk og vi gledet oss til å snakke mer utover kveldene. Husker du spurte om vi skulle ta en kosovare midt under diskoen på fredag eller lørdag, jeg svarte "po"/"ja" og du smilte bredt også lagde vi den albanske ørnen med hendene våre og sa det var en avtale. Vi kom aldri til den kvelden, og jeg spør Gud hvor kveld hvorfor. Pse zothin pse... Jeg håper du har det bedre i paradis, fordi du fortjener det. Det gode smilet ditt og kjærligheten din har satt store spor hos meg, på en så kort tid. Jeg lover å klemme ekstra mye på Sofie hver gang jeg ser henne, fordi jeg vet du ville ønsket det. Du var en stjerne zemrajem! du er fortsatt det.

Porntip/Pamela: Første gang vi snakket var på landsmøtet til AUF eller var det Arbeiderpartiet? Jeg ble plutselig usikker. Men jeg husker at du kræsjet over på hotell rommet mitt og vi snakket om hvor mye du gledet deg til å flytte tilbake til Kristiansand etter sommeren. Du skulle bare først på Utøya. Jeg husker også at vi snakket så fort om privat livet vårt. Jeg glemmer ikke hvor godt du tok vare på meg de kveldene, fordi du visste jeg var mørkredd, spesielt i Oslo sine gater mens du var kjent. Jeg så lite til deg på Utøya, men jeg glemmer ikke de gangene vi møttes i ny og ne og alltid smilte og sa hei eller spaserte en liten tur på øya. Du er høyt savnet.

Sondre K: Minnene er få, men det holder. Første gang vi snakket sammen var da jeg hysterisk leitet etter Mona på Utøya i fjor. Jeg husker du sa "hun er der" og pekte inn på skolestua. Jeg løp inn fordi hun var dårlig hadde jeg hørt, og ville sjekke hva som hadde skjedd. Hun var bare syk da, men du var så søt og kom med lovehearts og et hjerte. Jeg glemmer det aldri. Så ble dere igjen på rommet med meg og henne, og du snakket om hvor sykt fin dialekten min var mens jeg mobbet din så sykt. Jeg glemmer aldri den fine utstrålingen din, det vakre smilet ditt og de gode klemmene. Det var sant som Mona sa, du gav gode klemmer. Du og Mona var som meg og Robin, ordentlig bestevenner. Jeg husker at vi planla at dere skulle komme til Kristiansand sammen med Mona, også skulle jeg vise dere den vakre byen min. Jeg kommer aldri til å glemme deg Sondre. Jeg håper du leser dette fra paradiset, pass på Mona for meg- jeg savner dere begge to, så mye.



Dere ble tatt fra meg, oss, så fort. Så unge og fantastiske. Om jeg bare hadde fått en sjansen til for å fortelle dere kort hvor glad jeg er i dere, hvor mye dere betyr eller bare gi en klem til, så ville jeg gjort det for alt på denne jord. Jeg kjenner klumpen står langt oppi halsen og tårene triller langt. Dødens kuler tok dere, men dere lever inni meg, minnene er der for alltid. Kjærlighet, rett fra mitt hjerte.
Kom tilbake, sorgen er for stor.. tårene er for tunge.

Det skremmer meg, noen ganger så sliter jeg med å huske ansiktene deres og stemmen. Kom tilbake, vær så snill..

I dag var vi samlet i Kristiansand for å vise avsky mot Breivik som trodde han kunne tråkke på sangen vår.

Ord blir tomme i en sånn setting, og jeg må bare si tusen takk til alle som møtte opp, tusen takk for klemmene og ordene jeg fikk. Det betyr mer enn dere aner!
Tusen takk til du som sendte blomster på døren, skulle ønske jeg visste hvem du var! :)

Årh- igjen viser Norge samholdet og kjærligheten, jeg er så stolt <3

Er det noen som har vært med i sin by? Eller var i Kristiansand? :)
For en nasjon!!


http://m.fvn.no/lokalt/kristiansand/Se-sendingen-fra-torvet-2215613.html#.T5lqnLdhic1

Da har de 7 dagene med Breivik sin forklaring gått forbi og nå begynner resten. Nå skal jeg tilbake til hverdagen min, sette meg ekstra godt inn i mailen, politikken og jobben.

Til personer som sier at jeg ikke blir tvingt til å gå i rettssaken og at jeg "whiner" over hvor tungt det er. Hadde du/dere fulgt med en liten stund i eldre innlegg så hadde du/dere forstått at jeg har hele tiden sagt at jeg SELV har valgt å være tilstede i rettssaken og at det for MEG er et steg i prosessen. Dette er min måte å nærme seg en avslutning og heller fokusere på sorgen og traumer.

De 7 dagene med hans forklaring så var mandagen og fredagen værst som sagt. Men nå er jeg klar for å dra på jobb, jeg dro ikke i dag pga jeg var så sliten og jeg sov ekstremt mange timer i strekk. Men i morgen gleder jeg meg.
Kroppen min er generelt hele tiden sliten men jeg kan ikke bruke det som en unnskyldning hele tiden for å ikke være tilstede. Av en eller annen grunn, uansett hvor mange timer jeg sover så er jeg like trøtt som hvis jeg sov en halvtime.

Den siste uka så har sorgen vært så fjern, jeg igjen har kommet tilbake til stadiet hvor jeg ikke helt innser at de er borte. En liten tid tilbake så klarte jeg sakte men sikkert å forstå det nesten, men nå er jeg av en eller annen grunn tilbake til at alt ting er så fjernt.

På torsdag, så skal vi i Kristiansand samles for å synge Barn av regnbuen som en "demonstrasjon" mot Breivik. Bare for å bevise at kjærligheten er større en hatet hans. Jeg håper mange stiller opp! Noe så vakkert, håper i hvertfall det blir det.

Jeg skal nå koble av rettssaken også heller vente til 3 mai, da er det tilbake igjen for å snakke om Utøya. Kanskje jeg ikke følger med da heller, får se litt ann. Jeg gleder meg til å bruke ukedagene mine på noe annet nå!

Ellers, tusen takk til anonyme deg som sendte muffins på døren, og til dere som har sendt kort, blomster, twitter meldinger og Facebook. Dere er ubeskrivelige!

Jeg håper andre har det bra. Det betyr mye å høre hvilke meninger dere har, i kommentar feltet osv. Det er interessant! Tusen takk :)
Skal nå klare å skrive et innlegg om de jeg kjente som døde på Utøya, siden det har blitt etterspurt, har skrevet det før men skal nok klare å skrive det igjen.


Ellers, er det noe spesielt? Hva skjer rundt forbi? Er mennesker lei av rettssaken? Jeg er åpen for alle meninger, syntes det er spesielt og interessant. Tenker masse på dere "i" og "utenfor" saken!!! <3

Ellers må jeg si til dette: takk for tilliten! Er så ydmyk..
http://m.fvn.no/lokalt/vennesla/Emma-blir-17-maitaler-2215019.html#.T5cTLLdhic1