utoyahelvete

Mange av dere har fått det med dere at det ikke blir utøya 2012 leir.

Først og fremst når noen spør meg hva jeg mener om at Eskil ikke lar det blir utøya leir, så ønsker jeg bare å minne på at vi er flere innvolvert i dette. Eskil står ikke alene om denne beslutningen.

Jeg har hatt en anelse om det pga vi alle ser hvor mye som skal til for at utøya er på plass igjen. Det er av hensyn til oss overlevende og de etterlatte at det ikke blir noe.

Jeg støtter denne beslutningen og ser heller fram til den fine samlingen som kommer til å være. Vell- ikke misforstå meg, er ikke noe jeg gleder meg til men jeg vet det blir en vakker samling omringet med de menneskene som forstår følelsen og andre som man er glad i.

Har ikke så mye å si om den beslutningen pga jeg føler det er helt riktig. Det jeg lurer på er, hva mener dere?


Skal skrive et innlegg seinere om hvor jeg har vært, eller ja- noe i den duren! :)

Nå drar jeg avgårde, blir borte i en uke. Uten facebook, mobil, Mail, osv osv.
Jeg håper dere alle tar vare på dere selv.
Jeg får den hjelpen jeg trenger, det er sikkert og vist.


Tusen takk for meldingene! Dere betyr mye. Vi snakkes neste onsdag :)

<3 "en dag, så skal alt ordner seg"

Har forresten fått en ny twitter, @martinovicEmma
Legg meg til eller ja, follow me eller hva det heter :)

Jeg syntes det er kjempe vanskelig å finne en balanse mellom "skjerme meg for alt" og "noe er ok"

Mange av mine nærmeste venner forteller meg at jeg må plukke ut det jeg ikke vill ha noe med å gjøre og fokusere på det positive. Men, jeg syntes det er kjempe vanskelig.

Ingen sier jeg må kjøpe aviser når jeg vet det garantert inneholder noe om ABB og jeg gjør ikke det og jeg skifter oftes tv kanal når det er noe om han på tv. MEN- jeg kan ikke drive å skjerme meg for hver bidige ting, jeg kan ikke skjerme meg for sosial livet, jeg kan ikke skjerme meg for alt rundt meg.
Eller jo jeg kan, alt er mulig, men jeg syntes det er vanskelig.

Det er mennesker som snakker om det konstant, media, bekjente, venner, advokaten, jobben. Skjønner dere frustrasjonen min at 70% av gangene jeg går inn en plass så kjenner jeg blikkene og blir med en gang stemplet som "utøya overlevende" / "hun var på utøya" Og jeg syntes faktisk det er vanskelig. Jeg syntes det er vanskelig å stille opp å holde foredrag om politikk på en skole når jeg vet at over halvparten (kanskje) kjenner meg igjen og vet at jeg overlevde utøya.

Mange sier også at det er min feil osv, og jeg ser den men likevell så syntes jeg det er vanskelig. Noen dager så angrer jeg på alt, og skulle ønske jeg kunne låse døren for alltid og slå av mobilen, andre dager så syntes jeg ting faktisk er ok. Jeg orker ikke lengre å arrgumentere hvorfor jeg gjorde det og hvorfor jeg gjør sånn. Orker ikke lengre med mennesker som støtter ABB å arrgumentere med de om islam, islaminisering i Norge, politikken vår o.l. Fordi jeg bruker så sinnsykt mye krefter og det påvirker hele dagen min.

Jeg orker heller ikke å snakke med mennesker som sier "du burde" eller "det du gjør er ikke bra for deg" osv, fordi alt jeg tenker er, hvem er DU til å komme til MEG og si hva jeg burde gjøre etter en sånn tragedie? Hvem er du til å kommentere hva som er bra for mine traumer og hvem er du til å si at jeg gjør ting galt. Jeg tar imot kritikk, absolutt- men det er forskjell på meninger/kritikk og kjefting (hvis dere forstår)

Nå skal jeg neste tirsdag bort, hvor jeg skal og hva jeg skal spiller ingen rolle enn at jeg får den hjelpen jeg trenger. Blir da borte en hel uke, uten Internett, mobil, media o.l. Gruer meg på ett vis men gleder meg litt også!

Ellers igjen. Tusen takk til dere som støtter osv, det betyr uendelig mye.
Mennesker jeg møter som gir meg klem og smiler og snakker til meg, ubeskrivelig hjelpsomt! :)

Forresten, noen har hacket o.l min twitter og jeg vet ikke hvordan jeg får den tilbake.. Når jeg prøver å opprette nytt passord så står det at jeg er utestengt. Forstår ingenting(?) er det noen som kan hjelpe meg eller gi tips? Tusen takk!

Egentlig så ville jeg ikke skrive dette innlegget pga jeg trenger absolutt ikke å forklare meg eller å forsvare meg men så skriver jeg det uansett.

Det er så vittig med dere som skriver negative kommentarer fordi over halvparten av de er fra samme ip-adresse. Det vill si, fra samme person men bare med et nytt "kallenavn"

Til du/dere som sier at jeg "oppsøker" alt det vonde. Vell- når jeg velger å dra på fengslingsmøtet så gjør jeg vell det men jeg oppsøker det ikke fordi jeg føler jeg må, jeg gjør det fordi jeg blir oppfordret fra profesjonelle mennesker. Jeg får sagt at når hovedforhandlingen kommer så er dette her ingenting i forhold. Skal jeg da sitte inne i 10 uker uten tv? Tror dere ikke at det på nesten hver kanal kommer til å gå tv og i hver avis og på hver radio? Jo.

Og til dere som kommenterer at jeg stoppet flyet. Dere får det til å virke som at det var et hovedfly som skulle til syden. Det var meg og ca 6-8 personer i det flyet og det var ikke sånn at jeg løp igjennom flyet og skrek hysterisk. Jeg reiste meg, satt alene faktisk, gikk til fly vertinnen og forklarte situasjonen, hun smilte, gav meg en klem og fikk meg ut. Ikke vend på en historie dere bare vet 1% om :)
Og hvorfor skulle jeg reise til Oslo for noe annet når hovedgrunnen var fengslingsmøtet? Jeg følte ikke for å dra på shopping o.l i det hele tatt når jeg var i det humøret.
Alt jeg ville var hjem, låse meg inne, spise sjokolade og ha dyna rundt meg.

Vinner jeg noe på å være i media? Nei. Og når radio sendingen ringte meg først og spurte meg hvorfor jeg ikke dro så forklarte jeg det kort og greit også ville de ha det på tv også, og i avisen. Har takket nei til ubeskrivelig mange! Så ikke snakk før dere vet hele saken :)

Syntes det er trist egentlig at mennesker irriterer seg over sånt. Som venninna mi sa, er det sjalusi eller bare hat? Ønsker ingen andre i denne verden noe vondt, utenom ABB, og syntes da det er vanskelig at det finnes noen der ute som har så mye hat mot meg. Syntes også det er vanskelig når mennesker som antageligvis aldri har vært igjennom noe liknende skal begynne å dømme og si hva jeg gjør rett og hva jeg gjør galt..

Men det er en fri verden, hiv dere ut.
Ønsker dere alle nå en god dag! Drar snart avgårde på tur for å komme meg vekk.

Tusen takk til dere som støtter og enda skriver fint til meg, overalt. Dere betyr ubeskrivelig mye! Jeg takker hver eneste dag for kjærligheten og omsorgen jeg får og har fått.
<3

Kort. Skulle reise inn men så fikk jeg panikk og hele flyet måtte stoppe før det skulle lette for å slippe meg av.

Sitter hjemme alene og følger med på TV2. Begynte å hylgråte da han kom inn. Hvordan han viste seg stolt frem og var Klepphøy. Smilet hans brenner langt inni meg.
Har ikke ord. Rister hele meg, er på en måte glad for at jeg ikke var der pga jeg merker jeg ikke var klar for dette. Å se han live.


Hva mener dere? Er det noen av dere som var i Oslo tingrett?

Ja regnet med dere alle visste at jeg kom til å skrive dette innlegget.

JADA- Media. Vg, NRK, Dagbladet osv osv! Takk skal dere ha, for de bildene dere har lagt ut. Tusen takk for at når jeg prøver å komme meg videre i livet så drar dere meg tilbake igjen.
Men for pokker, nå må dere gi dere. Hvem bryr seg om barndomsrommet hans og hvem bryr seg om hvilken lapp han hadde i bilen osv! Herregud, tror dere jeg trenger å se han igjen i den uniformen som jeg gjorde på utøya? Nei.

Nei takk skal dere ha. Faen heller.
Syntes det er så unødvendig. Hele opplegget! Dritt media.

Er så sint og lei meg, at jeg vet ikke hvor jeg skal slå hodet mitt.
Temperamentet mitt I dag er helt ubeskrivelig.
Det gjør vondt i hjertet mitt å se dette og jeg er så lei av alt... Vill bare vekk fra alt.

Hvor mye skal jeg tåle? Når går grensen?

Så elskede lesere, hva mener DERE om bildene?

Gratulerer med dagen jenta mi. I dag skulle du fylt 19 år og jeg skulle nå vært på toget til Oslo for å feire med deg..

Jeg har ikke ord på hvor mye jeg savner deg og hvor vanskelig det er for meg å forstå at du er borte. Om det er noen jeg gråter oftes for så er det deg. Vi bodde 5 timer unna hverandre men det stoppet ingenting. Vi snakket nesten altfor ofte på telefonen og jeg reiste til Oslo altfor mye.

Jeg syntes det er vanskelig å dra dit fordi jeg hele tiden har et håp om at du er der. Jeg syntes det er vanskelig å besøke den vakre graven din.

Vi skulle vært ute og feiret i dag men i stedet så må jeg dra for å besøke graven din. 19 år, er ikke sånn det skal være..

Jeg har ikke ord på hvor mye jeg savner deg. Jeg savner dansene våre, smilet ditt, samtalene, turene, guttene, dissingen, sang stemmen din, alt. Om jeg bare kunne fått en dag til med deg.
Om jeg bare hadde vist at jeg var den siste som tok et bilde med deg, klokken 15.50, om jeg bare hadde vist at det var siste gang jeg skulle se deg, klemme deg, klype de skjønne kinnene dine..

Å Gud. Hvorfor er du borte.
Savner deg! Hvil i fred elskede. Mona min. I love you, for alltid
<3

Snart er den tilgjengelig over hele Europa. Jeg har ikke ord!

Jeg trodde at etter alle kommentarene og reaksjonene da utøya traileren kom ut så skulle det vekke noen følelser hos regissøren, men neida...

Jeg har egentlig ikke ord. Ble litt sjokkert da jeg leste at filmen er ferdig hos ei som postet det på face og var i sjokk selv.
Syntes det gjør vondt faktisk! Klarer ikke å se traileren igjen heller, samtidig som jeg ler litt fordi det er så feil hvordan den starter osv..

Orker ikke å linke til filmen på YouTube så om noen vill så hiv den ut i kommentarfeltet! Men,

Hva mener dere???!
Alle meninger er lov.

Her kommer en av de innleggene hvor alt bare går innpå meg igjen.

Jeg er så redd. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Er på en ukjent skole, med mange ukjente mennesker. Jeg og ei til overlevende ligger og sover på et klasserom her, da vi hører i nabo rommet et helvetes smell og vi bare tenkte det værste, eller jeg gjorde i hvertfall det.
Jeg så for meg alt, drap, bombe, alt. Begynte hysterisk å nærme meg flukt utgangen, da jeg bestemte meg for å gå inn og se hva det var. Skjelvende i beina går jeg, ser at noen har kastet inn snø og ventet noen pulter igjennom vinduet, jeg bøyer meg ut og ser noen drittunger, jeg skriker til dem, lukker vinduet, går unna og stiller meg i et hjørne. Jeg begynner å skjelve og kjenner tårene blir om til aggresjon.
Setter oss ned på dataen og Leiter etter første tur hjem. Jeg må hjem, med en gang

Jeg er ikke klar for kurs og helg arrangementer like vell. Jeg er redd. Kjempe redd. Jeg er vist ikke klar hverdagen så fort som jeg trodde. Jeg kjenner bare at jeg føler jeg er på verdens utrygge plass. Må hjem, med en gang..

Jeg skrifter tema og sier tusen takk til dere menneskene som kom bort til meg etter å ha vært snakker på kulturhuset. Tusen takk til dere som tok med dere boken min og ønsket en signatur. Tusen takk til dere som gav meg klem og gode ord. Er helt ubeskrivelig!

Nå må jeg komme meg hjem. Kjapt!
Jeg er altfor redd. Hjertet er i halsen og jeg skjelver.. Er ikke klar for dette.
Gjør så vondt å være redd, er så slitsomt. Glemmer nesten å puste.

Har bestått til nå med å løpe fra møte til møte. Jeg kom hjem kjempe seint i natt, hadde kjempe problemer med å sove. Skal være ærlig at jeg så for meg et menneske stå i døren til rommet mitt med en mp5 og klar til å skyte meg. Jeg hadde så vondt i magen og hodet at jeg helt seriøst begynte nesten å bli gal.

Det endte med at jeg tok på musikk, helt inntill øret mitt på mobilen og sovnet. Den beste måten for at jeg skal sove på er at jeg gråter meg i søvn, har jeg funnet ut av. Dessverre så er det den måten jeg bruker mest.

Har vært i Hamar i helgen som var, For å være med på minnesermonien til Isma og Andreas. Jeg må si at jeg syntes det var kjempe vakkert! Men når en kompis, Patrick og en venn av han begynte å rappe/synge- så klarte jeg ikke å holde tårene tilbake. Jeg hadde problemer med å puste og jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Sangen traff meg så langt inni hjertet at jeg så bare svart rundt meg mens sangen spilte i ørene mine.. Om noen ønsker at jeg legger den ut så si ifra! Teksten er fantastisk.

Forrige uke så var kroppen min i bedre form enn denne uka, jeg kjenner at alt er tungt og det svir så i øyene. Jeg har tenkt på englene ofte denne uka og jeg har kjent tårene. Det er vanskelig når jeg midt i en bursdag går opp på badet og gråter, også kommer jeg ned med ny sminke over og later som ingenting.
Mange spør meg hvorfor jeg later som ingenting og hvorfor jeg skjuler sorgen? Jeg skjuler den ikke, men jeg bare har aldri vært en person som gråter foran andre og som drøfter mine tyngste personer. Nå er jeg helt omvendt, jeg snakker om det men jeg gråter ikke foran en gruppe mennesker, - andre ganger så spyr jeg nesten når folk skal snakke om Utøya og blir nesten sint.

Jeg må også fortelle dere en hendelse, tok taxi hjem her om dagen, også sa jeg til sjåføren at det luktet brent når han parkerte utenfor huset, og han sier "Neida- er Ingenting" så betalte jeg, gikk ut og steg inn i stua. Deretter ringer en god kompis meg og sier at han følte for å ringe meg fordi han hadde en dårlig magefølelse. Jeg forsto Ingenting, deretter snur jeg meg mot vinduet og hører et kjempe smell så ser jeg masse flammer! Jeg løper inn på rommet til bestevennen min, Robin også ser jeg ut av vinduet og ser flammene rett utenfor vinduet hans, jeg skriker og vekker han mens jeg ringer brannvesenet. Jeg og en nabo løper rundt i blokka og vekker alle de andre!
Alt jeg ser utenfor er en stor flekk med flammer når plutselig naboen sier "det er en bil som brenner" jeg ser nærme ut av vinduet også legger jeg merke til at det er taxien som jeg gikk ut av for 3 minutter siden. Jeg kjenner beina begynner å riste og jeg tenker det værste. Ringer bestevenninne mi og gråter Og blir redd og tenker det værste. Tenker om den var påtent og tenker om det var til meg. Jeg begynner å bli panisk. Venninna mi roer meg ned,jeg drikker vann også går jeg og legger meg. Jeg fikk ikke sove..
Etter det, så har jeg blitt enda mer panisk. Sitter ikke på med noen andre enn de jeg kjenner såååå godt!
Jeg tenker hele tiden, hadde ikke kompisen min ringt meg så ville jeg lagt meg for å sove og ikke merket noen ting. Syntes det var og er så ekkelt!


Er på vei til legen nå for å få meg en ny sykemelding også, trenger å få hjelp på et eller annet vis. Trenger å samle meg og stabilisere meg litt igjen. Jeg hadde kontrollen en liten stund men så gikk alt rett vest..

I tillegg så skal jeg klokken 19.00 i dag på biblioteket/kulturhuset holde et lite innlegg/ ha en samtale med publikum om boken min, utøya, politikken. Pappa skal også sitte med meg, vi skal sammen snakke om Balkan.
Om det er noen lesere som er tilstede, gjerne ta tak i meg, det betyr mer enn dere aner!

Jeg lurer på, hvordan går det med dere der ute? Er det noen som har også fått livet sitt forandret etter 22.07? Hiv en kommentar eller på Mail emmamartin12@hotmail.com
Jeg liker å høre andre sine fortellinger og bryr meg om dere!