Mister lysten

Til å gjøre noe som helst.

Jeg kan ærlig si at jeg aldri har tatt meg selv i å tenke på å ta mitt eget liv, men at jeg syntes livet er på bånn, det er det ingenting å legge skjul på.

Noen mennesker mener at jeg ikke burde føle det som jeg gjør. At jeg burde være lykkelig og at jeg burde verdsette at jeg lever, at jeg har en jobb å gå til hver dag, at jeg har venner som vil gå med meg, at jeg har mennesker som jeg ikke kjenner som sier at de tenker på meg, en fantastisk familie, en kjæreste, mat på bordet og masse mer. Men jeg setter pris på alt jeg har, selvom det kanskje ikke virker sånn for noen. Men jeg må da få lov til å føle det jeg gjør uten at noen skal si at jeg ikke kan det.

Det er en livsglede som mangler. Det er et helt smil som mangler. Dagene har endret seg, livet mitt har endret seg.
Jeg er sliten, så sliten at jeg ikke lengre vet hva jeg er sliten av.

Vet ikke om jeg er sliten av å sove så lite, eller av tanker, eller av å være med andre osv men noe er jeg sliten av.

Jeg tenker sjeldent lengre på ting. Når jeg ligger i sengen på kveldene så er det ingenting som flyr igjennom hodet mitt. Jeg bare stirrer i taket. Lys våken og skjønner ikke selv hvorfor. Jeg våkner ikke med et stort smil og tenker "HERREGUD SÅ FLOTT LIVET ER" det er det ingenting å legge skjul på. Jeg stresser heller ikke lengre og tar alt på sparket.
Jeg føler meg tom. Dagene går forbi og det er ingenting som bryr meg lengre. Jeg gjør det jeg skal men aldri mer. Vil helst bare ligge hjemme som en ball og håpe at en dag alt ender.

Er så mange som sier til meg "gjør noe med det da. Slutt å syntes synd på deg selv" og de som ikke sier det de tenker det. Men hvis det hadde vært så lett å gjøre noe med det så hadde jeg vell gjort det for lenge siden?
Hva mer kan jeg gjøre enn å ta sove tabletter, dra til psykolog og jevnlig kontakt med fastlegen min og advokaten. Hva mer skal jeg gjøre?

Jeg kan ikke tvinge meg selv til å våkne opp lykkelig. Jeg kan ikke slå hodet mitt fordi det ikke er positivt og jeg kan ikke spole noe frem eller tilbake. Omgås med positive mennesker sier noen, det er jo det jeg gjør. Jeg går med mennesker som gir meg håp i dette fuckings livet.

Har lært meg å leve med traumene også. Skjønner at det aldri er en kamp jeg kan vinne. De vil alltid ta over. Flashbacks vil alltid komme. Jeg vil alltid tape den kampen i de få sekundene de er der. Jeg lærer meg å leve med det.

Jeg lærer meg å leve med at ting jeg ønsket før er noe jeg må sette på pause en stund. Jeg lærer meg at frykten for en skyteepisode gjør at jeg ikke reiser til diverse land. Jeg lærer meg at frykten for å bli politi tar over meg mer enn jeg trodde og at det kommer til å ta lang tid. Jeg lærer meg at frykten for at noe skal skje gjør at jeg ikke drar på store arrangementer. Jeg lærer meg at frykten for å dø, er større enn noe annet i livet mitt.

Ond sirkel

Det er sånn det meste går i. En ond sirkel.

Når jeg endelig tror at ting går bra og jeg sover uten sovepillene og legger meg kl 21.00 så går det pokker meg fort nedover. Så fort at jeg ikke klarer å henge med selv en gang.
Plutselig er man tilbake igjen til sene kvelder, lite søvn og kjipe tanker.

I dag så smalt det på bussen, jeg skjønte etterpå at det var en som smalt igjen setet sitt. Når smellet kom så hadde jeg tatt tak i vesken min og var klar for å reise meg. En venn av meg som sitter foran meg sier "hvorfor reagerer du sånn?" "Hvordan da?" Spør jeg. "Du var klar til å reise deg. Skvetter du enda etter du-vet-hva skjedde?" Jeg skjønte ikke at jeg hadde reagert selv før han sa det. "Ja, vanskelig å komme seg over sånt." Svarte jeg tilbake.
Enda ja, 3 år senere, desverre.

Den siste mnd, så har jeg igjen begynt å bli mer skvetten og redd. Trodde jeg hadde fått bedre kontroll på det, jeg følte i hvertfall det. Vell, det snudde også fort. Det har nesten hver natt ramlet snø ned fra taket vårt, midt på natten, etter at jeg endelig fikk sove. Jeg har hjertebank som aldri før og må hver gang si til meg selv "det er snøras. Snøras Emma, snøras" det hjelper ikke før etter 10-15 min og da er jeg allerede så full av "energi" at jeg ikke får sove igjen.

Jeg skulle ønske noen ganger at jeg hadde en bøtte med meg, hver eneste dag, hele tiden, for å se selv hvor mye jeg gråter. Hvor mye tårer som kommer ut av meg. Jeg føler det aldri stopper. Jeg føler det bare renner og renner, og ofte, i de kjipe situasjonene. Typisk helt bakerst i bussen, eller når jeg plutselig blir litt ekstra tenkende på en lunsj date.
Noen ganger, så gråter jeg uten selv å vite hvorfor. Noen ganger så føler jeg det gjør vondt å puste. Noen ganger så føler jeg at jeg kan kjenne smerten i hjertet. Jeg vet det høres sykt ut men det føles sånn. Som at jeg får et sug i kroppen, noe jeg ikke kan kontrollere.

Ond sirkel. Det er det alt er. En sirkel jeg tror jeg får åpnet og lager min egen vei. En sirkel jeg tror jeg endelig får kontroll på, men så plutselig blir denne onde sirkelen sterkere enn meg og velger å skyve meg inn igjen.

Jeg gidder ikke dette mer. Vil ha livet mitt på rett spor. Det er 3 år siden. Når skal det ende?

02.15

Det er klokken. Jeg skal tidlig opp i morgen, som nesten hver dag.
Søvn? Vet ikke hva det er. Vet ikke hvordan det føles. Alt jeg vet er hvordan det å være sliten og trøtt føles.

Jeg som trodde ting gikk litt oppover, men så kom den nedover bakken. Så- når kommer neste oppover? Føler det er en evighet siden.

Er så forbanna lei av å ikke sove som alle andre normale mennesker. Jeg skulle ønske jeg ikke fikk sove fordi jeg satt på Facebook eller fordi jeg så på film. Men neida, jeg får ikke sove. Kroppen gir meg ikke fred. Jeg vrenger og snur meg i flere timer. Det gjør psykisk og fysisk vondt i kroppen.
Tankene bare surer, munnen fylles med spytt og tårene triller. Klumpen i halsen går ikke vekk. Dette suger.

Jeg har tenkt de siste dagene. Nå, eller snart, så er det nyttårsaften (noe jeg gruer meg skikkelig til. Skulle ønske fyrverkeri ble forbudt) og alle kommer med sine nye løfter. Sine nye ønsker og hvilke planer de har for det nye året.
I fjor, ønsket jeg meg masse.
I år, ønsker jeg meg ingenting annet enn at jeg kan begynne å få mitt liv tilbake.
Jeg ønsker meg også en guide igjennom dette livet. Fordi det var ikke sånn jeg tenkte det skulle bli for to år siden.

Jeg har spurt meg selv ofte når ting skal bli normalt. Men jeg har ikke skjønt det før i går at det er ingen som kan hjelpe meg enn meg selv. At faktisk, uansett hvor mange pedagoger og psykologer og fastlege jeg snakker med , så er det ingen av de som har en fasit på dette. Jeg har alltid vist at mye handler om at jeg må ta tak, men alltid håpet at en fagperson har fasiten. Vell, på disse tankene og disse materittene og disse skrekkene så er det ingen som har fasiten, tydeligvis.
Det har gått to år, 22.07.2014, da er det tre år siden. Jeg begynner å bli rimelig lei. Lei av at dette livet mitt ikke kan holde seg på riktig spor lengre enn noen uker.

Så, hvor lenge må jeg vente? Når skal alt dette ta slutt? tar det slutt i det hele tatt? Slutter traumene? Slutter frykten? Jeg vet ikke, men alt jeg vet- at det føles helt forferdelig kjipt og at jeg ikke skjønner hvor jeg finner styrken til å stå opp hver eneste dag. Fordi hver kveld jeg legger meg, så føler jeg meg svimmel og hjertet dunker fortere. Legen min sier det er et tegn på lite søvn, alt jeg tenker da er bare "så er vi på'n igjen" det er bare en ond sirkel, alt dette.

at en mann, skulle få mitt liv i sine hender, er urettferdig. Fuck.

God jul 2013

God jul dere.

Sender en spesiell tanke til de som har en tom stol rundt bordet. Tenker på de som feirer sin andre jul siden tragedien. Tenker på de som mistet sine kjære så brått.

Urettferdighetsfølelsen slår inn igjen. Det er ikke rettferdig at noen, uansett når de har mistet noen og hvordan, skal ha en tom stol rundt bordet til jul. Det er ikke greit.
Tenker også på de som har en ensom jul, jeg skulle ønske jeg kunne ta dere alle inn i huset vårt og servere god mat og kjærlighet.

Det er på sånne høytider at man føler det mest, utenom bursdager osv. Det er også på slike høytider at jeg setter mer pris på å ha mine tre rundt meg, og verdens bestevenn.
Jeg er heldig, det er vel alt jeg har å si.

At selvom ofte, altfor ofte spør du meg men, at ting er kjipt og det føles bare helt jævelig. Så burde jeg være takknemlig! Jeg er det, men likevell så føles det så feil å være takknemlig over livet når så mange er borte.

Jeg håper alle tar vare på venner og kjente i disse tidene, livet kan endre seg fort, desverre.

Spyr av livet

"Livet" ordet bare gir meg en kvalme i munnen.

Er litt tilbake i gamle trakter hvor jeg går inn i en sone jeg vet jeg har vært i før.
Kjipt men det begynner å bli en vane.

Spyr av livet. Spyr av mennesker. Spyr av positivitet.
Vil ikke være med andre. Vil ikke snakke med andre. Vil ikke gå ut. Vil ikke ha telefonen på. Vil ikke på kommunestyre møte. Vil ikke på gruppe møter. Vil ikke ha AUF møter. Vil ikke gå ut med venner. Vil ikke høre på andre sine problemer. Vil ikke høre hvor fantastisk livet er. Vil ikke snakke med psykologen. Vil ikke se fastlegen min. Vil ikke se advokaten min. Vil ikke en eneste dritt, eller jo.
Vil sitte inne på rommet mitt, og se på tv helt til jeg sovner av at hjernen min glemmer å tenker og følge med.
Vil bare skrike til verden om at alle skal la meg være i fred.

Vil ha ego tid. La meg være kvalm av livet. Jeg har kommet meg igjennom dette før, hvordan? Jeg vet ikke men jeg kommer meg ut av det. På en eller annen måte. Vil ut av Norge, vil ikke se kjente ansiktet.
Vil ikke komme hjem eller gå ut og leke lykkelig. Men gjør jeg ikke det så stiller alle spørsmål, og jeg spyr av spørsmål, orker ikke å svare på spørsmål.

Spyr av at venninner skal fortelle meg at det kommer til å gå bra. Hvem er de til å fortelle meg at det kommer til å gå bra, hva vet vell de. Jeg forstår alle vil hjelpe, men jeg vil ikke ha hjelp (nå) spyr av hjelp.
Hvem er andre til å klappe meg på skulderen og si at det er bra jeg klarer meg så bra og har kommet meg over det som skjedde for over to år siden.


Kjenner kvalmen bare tar over i kroppen.
Kan det ikke bare godtas at jeg spyr av livet akkurat nå?
Trenger tid. Trenger å gå inn i meg selv, spy av dette som gjør meg kvalm for så å komme meg ut av dette. På en eller annen måte.

Faen altså, livet er ikke så fantastisk som alle skal ha det til. Fuck livet, sorry.

Psykisk helse

I dag er nemlig dagen for psykisk helse og det er vell ingenting å legge skjul på at jeg har vært ganske åpen om min psykiske helse. Om mine problemer, min angst, depresjon, traumer og frykt.

Psykisk helse er et vanskelig tema. Et tema som er litt tabu og som få snakker veldig høyt om.
Jeg husker da jeg var yngre så var det å gå til psykolog litt sånn "oii... Du må slite veldig mye" og noen ganger slengte noen av jentene kommentarer om at personen måtte være en selvmords-person. Jeg har alltid syntes det har vært vondt å snakke slik om mennesker som sliter men at jeg har vært stolt over at de har turt å spørre om hjelp.

For mer en to år tilbake så levde jeg et ganske ok liv, et liv som ikke inneholdt problemer hjemme eller på personlig bane. Jeg hadde det ganske greit, jeg innså jo ikke det da men jeg gjør det nå. Jeg så aldri for meg at i mine 20 årene så skulle jeg slite med traumer og depresjon nå og da.
Men nå er jeg er, nå er jeg en av de som jentene snakker om som "oii" personer, og jeg syntes ikke det er så "oii" som de skulle ha det til.
Det å gå til en psykolog betyr ikke at du har gått i kjelleren, det betyr kanskje bare det at du trenger noen å snakke med, at du trenger noen som kan hjelpe deg med tankene dine men det kan også bety at du har gått i kjelleren og da er det godt å ha noen som vet hva de snakker om og løfter deg opp.
Dette er ihvertfall følelsen jeg sitter igjennom med via min psykolog, gjelder det veldig mange eller er jeg bare heldig?

Å ha psykiske problemer betyr heller ikke det at man må ha gått igjennom noe så dramatisk som jeg har, eller at man må ha opplevd vold i hjemmet eller ville ta livet av seg selv, det kan også handler om at man sliter med seg selv i hodet, at tankene ikke gir mening og at man bare trenger noen å snakke med for å lufte disse tankene.

Den dag i dag, så føler jeg ikke det å ha psykiske problemer er så "oii" som før men jeg kjenner på at det enda er et tabu samtale emne.

Jeg håper alle der ute som hver eneste dag søker hjelp er stolte av seg selv. Fordi det har dere all grunn til, det er et kjempe stort steg det å kunne be om hjelp.
Jeg håper også at mennesker der ute som sliter, som har plager og ting som ikke føles greit, at dere søker hjelp. Om dere ikke enda tørr å gå til en psykolog så er det lov å dele det med noen andre, som kanskje kan gi dere et lite løft. Jeg har fått mail fra ekstremt mange, noen gutter men mest jenter, som forteller meg at jeg har hjulpet dem til å søke hjelp og noen av jentene mailer meg den dag i dag og forteller meg om fremgangen dems. Dette varmer hjertet mitt, selvom jeg ikke føler jeg gjør så mye.

Psykisk helse er ikke noe man kan ignorere, det er noe man må ta tak i, og føre det på riktig vei med riktige ressurser. En ting jeg har lært er at selvom problemene ikke forsvinner, så betyr ikke det at man har tapt, det betyr kanskje mer at man har mer styrke igjen enn en aner og at man på en eller annen måte må lære seg å leve med problemene og ta kontroll. Det er ikke alltid så lett i begynnelsen, men det kommer seg, ta det fra ei som føler på det hver eneste dag.


Aldri gi opp.

Det går framover

I dag, er det en uke siden jeg har hatt mareritt. Det er første gang på over to år og det føles fantastisk. Det føles godt. Det føles at livet går framover.

Den siste mnd har jeg bare drevet med valgkamp, dette er nok noe alle har sett på instagrammen min, Facebook og twitter kontoen min. Jeg må si at jeg tror ingenting annet kunne hjulpet meg å holde hodet så konsentrert som å drive valgkamp. Jeg er omringet med trygge mennesker og kjærlighet at ingen vil forstå følelsen av dette.

Det er en ting jeg ønsker meg, det er at jeg lærer meg å ikke miste så fokus når de andre partiene sine ballonger smeller men jeg regner med at det kommer en gang i framtiden. Det er vanskelig å kontrollere det men en ting om gangen.

Livet er godt i natt og jeg håper neste uke blir uten mareritter og resten av livet mitt.
Jeg kommer meg framover, endelig.

22.07.2013

Det var en fin markering.

Jeg startet dagen med å ta bussen til Oslo før turen videre gikk til Utøya.

Første markering var kjempe fin på landsiden før det da var å ta båten over også en ny markering i bakken.
Syntes det var greit å sitte i bakken igjen, å kjenne solen steke i ryggen og tenke på at det var sånn været var 21.07.11. Det var så varmt.

Etter markeringen så gikk jeg rundt med ei venninne som heter Live. Jeg ville gå løypen min igjen, og det var ikke akkurat noe lett. Så mye busker og så vanskelig å komme seg fram. Igjen så slår det meg hvor mye kick og rush meg og Åse hadde i kroppen da vi løp igjennom der. Det var ikke noe sti, bare masse grønt.

Etter at meg og Live kom oss igjennom skogen og kom fram til pumpehuset så husker jeg at vi tok til venstre. Så vi fortsatte, også føltes det i mitt hode som at alt var så nærme men når jeg gikk løypa igjen i dag så innser jeg hvor langt vi løp. Jeg hadde glemt det.
Endelig kjente jeg stedet igjen, eller det tok litt tid. Jeg måtte stå og tenke. Gjerdet var flyttet så langt inn sånn at det ikke lengre var så langt utpå kanten så jeg fikk ikke bøyd meg over for å se om det var plassen vi gjemte oss på.

Etter å ha beveget meg litt lengre opp og fikk sett plassen fra et annet perspektiv så la jeg merke til at det var plassen vår. Jeg kjente alt igjen. Det kom sakte men sikkert tilbake, og jeg kjente frysningene inni meg.

Deretter gikk bare meg og Live videre til de andre plassene for å minne og bare la tenke flyte.
Syntes det var ok i dag å være på Utøya.

I fjor så var det vanskeligere, føler jeg.
I dag så var jeg egentlig ganske tom. Det føltes ut som at jeg så alt på nytt igjen, at alt var nytt. Jeg gråt ikke andre plasser enn når jeg var på plasser som jeg vet noen av mine venner falt bort på. Jeg følte meg så ekstremt tom. Det kom bare hulk og tårer.

Når jeg dro fra pumpehuset så kom det en jente som jeg ikke kjenner og gav meg en klem, om du leser bloggen min så: tusen takk. Du er god. Du aner ikke hvor mye den klemmen betydde.

Jeg sitter nå på bussen hjem til Kristiansand og jeg kjenner at alt gjør vondt. Øyene er røde og det svir hver gang jeg lukker de. Hodet holder på å eksplodere og kroppen bare verker så det holder. Jeg skjønner at dette tar på kroppen, og at det har vært en lang dag.

Jeg ønsker bare å takke alle. Alle som har sendt meg meldinger, på Facebook, statuser, vegmeldinger, twitter, KIK, insta, mail osv. Det betyr så mye mer enn ord kan forklare. Det betyr mer enn hjertet mitt klarer å dunke.
Jeg er så heldig. Som har så mange kjente og ukjente rundt meg.

Husk at livet kan snu når som helst. Ta vare på hverandre. Ta vare på deg selv. Det er mange som er glad i deg.
Aldri aldri ta noe for gitt.

Jeg er også heldig som har verdens beste familie og bestevenn som har vært der siden dag en. Som har holdt igjennom gode og onde dager med meg. Jeg er så glad i dere.

Mine engler, jeg håper dere smiler i paradiset i dag. Jeg håper at solen var et tegn fra dere om at dere ser ned og gir oss kjærlighet og varme. Jeg savner dere hver dag, men ekstra mye i dag. Skal for alltid kjempe for de verdiene dere sto for.

På dette tidspunktet for to år siden, så var det første gang jeg skrev en Facebook status om at jeg levde og kontaktet mine foreldre, lillebror og Robin. Nå sitter jeg på vei hjem som sagt, og det føles godt. Det føles godt at jeg er så heldig og har et hjem som venter på meg.

Takk, takk til hele Norge, hele verden, alle menneskene, all kjærligheten. Jeg hadde glemt at det fortsatt finnes der ute. Jeg er ikke alene, det føles godt i dag.

2 år

Wow. Helt sykt. Det er alt jeg klarer å tenke.

2 år, helt seriøst? 2 år siden alt bare snudde. Ikke bare for meg, men for hele Norge.
2 år siden det klikket for en norsk mann, 2 år siden gode venner bare forsvant over natten. 2 år siden en bygning ble til ruiner, 2 år siden en øy ble til et åsted.

Kjenner jeg enda blir kvalm i munnen bare tanken på det. Jeg kjenner jeg enda får bildene rullende igjennom hodet. Det er ekkelt. Vondt, trist og bare helt jævelig tungt.

For to år siden, så hadde jeg aldri trodd at jeg sto oppreist som jeg gjør i dag.
For to år siden ville jeg aldri trodd at livet skulle gå videre.
For to år siden så trodde jeg at ingenting kunne bli bra. For to år siden var alt, kaos.

Jeg setter mine føtter i dag tilbake på Utøya. Jeg hadde ikke slått meg tanken før alt snudde i hodet mitt og jeg ville like vell. Jeg føler det blir bra, samtidig så tror jeg det kommer til å gjøre sykt vondt.

Jeg husker hvor jeg var for to år siden på dette tidspunktet. Jeg hadde akkurat vært og sittet rundt bålet da meg og en bestemte oss for å legge oss.
Jeg la meg i trygge armer og våknet opp av regnet plasket ned.
Jeg husker det den dag i dag, det bare plasket så hardt ned at det ble vått inni teltet.
Gutten hadde allerede gått for å rekke Gro men jeg var litt sen, jeg oppdaget at jeg var sykt kvalm også, og feber snek seg forsiktig på.

Da jeg tråkket inn i storsalen hvor alle klappet så mye for Gro, og gleden bare kunne føles på, så kunne jeg aldri tenkt meg tanken at fire timer etterpå, så skulle jeg løpe for livet med mange andre, og en hvit, norsk mann skulle ha hele livet vårt i hans hender.

Det gjør vondt. Den dag i dag så gjør det vondt. Det gjør vondt at jeg for to år siden snakket min aller siste gang med Hanne Kristine. Det gjør vondt at jeg aldri får se disse menneskene igjen.
Det gjør vondt at vi alle ikke er sammen nå. Det gjør vondt å bare leve videre.

Alle snakker om hvor viktig det er å leve videre, og jeg er enig. Derfor skjer fremskritt. Men, i morgen, eller klokken er over 00.00 så det vil si, i dag, om noen timer, så syntes jeg det er greit.
Jeg syntes det er greit at vi går noen skritt tilbake og tenker. At vi alle holder en hånd, kjent eller ikke. At vi alle gir en klem og et smil. Fordi det betyr så mye.

Jeg fikk gåsehud at denne hashtaggen som går på twitter #venn22juli
At et menneske startet noe så fint. Det viser bare at enkle ting er ofte det beste. Jeg er så glad for at jeg i dag igjen blir påminnet at det finnes gode mennesker der ute, at ingen av oss er glemt, at vi alle står sammen; at vi er flere enn de andre som ser opp til Breivik og hva han gjorde.

Ta vare på hverandre i dag. Det er en tøff dag for ekstremt mange..
Ønsker bare å si at jeg sender en ekstra tanke til de pårørende som har mistet sine skatter. Hvil i fred mine engler, dere blir aldri aldri glemt..

Jeg vant

Og det føles så utrolig godt.

Igår, var første gang jeg vasset ut i vann og svømte. Første gang på snart to år. Det tok meg lang tid men jeg klarte det.
Det føles helt fantastisk. En så stor mestringsfølelse at jeg ikke finner ord, tror ingen forstår hvor mye det betyr for meg.

Jeg syntes det var vanskelig, men følte det var på tide. I fjor så tok jeg av meg Utøya-båndet når det var gått et år, nå var det på tide at jeg tok et nytt steg.
Jeg tar sakte men sikkert hånd om fryktene mine.

Da jeg tok de første svømmetakene og jeg kjente bølgene slo mot ansiktet igjen, og motstanden i vannet så ble jeg dratt tilbake i noen sekunder som føltes ut som minutter. Jeg kjente frysningene i kroppen og følte på hvor tungt alt var.
Etter mye svømming fram og tilbake, så var det nok. Da fikk jeg igjen kjenne på det å være andpusten, og det tok meg også tilbake noen steg men samtidig framover.

Det er kanskje kjempe teit, og for mange høres det nok helt idiotisk ut at jeg ikke har turt før nå, men jeg har bare ikke klart det.
Endelig, endelig vant jeg over noe jeg trodde jeg aldri kom til å vinne over meg selv i.

Har lyst å skrike nå, smiler fra øre til øre og er så stolt.
YO Breivik, du trodde du hadde ødelagt meg helt men neida, I am taking back myself, and it feels sooooo good!


Dette blir en bra sommer, nå er jeg ikke bare klar for sommer og sol, men for bading også! God sommer videre!

Ny sommerleir

I dag starter ny sommerleir. Første sommerleir siden 22.07.2011.

Jeg må først og fremst si lykke til alle som drar, kos dere masse og kjenn på den herlige sommerleir følelsen som jeg kjente på i 2011. Kos dere ekstra mye for meg også! Dans ekstra for meg og klapp enda mer for meg. Dere fortjener alle noen fantastiske dager. Jeg er så stolt!

Jeg sitter nå i Montenegro og kjenner 34 grader sol steker på ryggen min. Som dere skjønner så skal jeg ikke på sommerleir av mange forskjellige grunner. Mamma og pappa bestilte disse bilettene før jeg visste når årets leir kom til å være og da var det for sent. I første om gang var jeg sint og lei for at jeg ikke skal dra, men nå så må jeg være ærlig og innrømme at jeg ikke er helt der enda. Selvom jeg er sykt misunnelig på de som drar pga programmet er rått iår og så mange kommer, så er jeg ikke helt klar. Noe jeg syntes er ok å ikke være helt klar.

Jeg leser kjempe mange statuser på Facebook om alle som gleder seg, som har sommerfugler i magen og som ikke klarer å vente. Jeg kjenner det dunker fortere i hjertet mitt og at jeg blir glad på andre sine vegner.
Jeg husker det som det var igår hvor mange sommerfugler jeg hadde i magen og hvor mye jeg gledet meg!
Jeg unner alle denne fine leir følelsen! Den er så magisk.

Ellers har jeg det ganske bra på ferie. Dette er den eneste plassen jeg kan slappe av og ha det greit. Hodet mitt blir så lett og godt og jeg føles fantastisk. Jeg sovner av meg selv uten sovetabletter i solen og det føles godt.
Når jeg kommer hjem så er jeg klar for valgkamp og klar for å yte hele meg til dette! Lange dager, tøffer dager, men med masse glede tror jeg det blir!

Nå ønsker jeg alle en god sommer, også til dere som er på leir, kanskje vi ses neste år? :)
Så håper jeg alle slapper av i sommer og har det greit!

Gulsrud <3

Livet

Livet er noe stort noe.
Det er mange ting jeg har lært. Men det ene er at uansett hvor mye jeg sier at folk må ta vare på det de har før de mister det, og uansett hvor mye jeg sier at livet er verdig så innser man det ikke før livet snur. Før det skjer noe i livet ditt som du aldri trodde kom til å skje.

Kanskje det er en bilulykke med deg selv innvolvert, eller at foreldrene dine separeres, eller at katten din døde, eller at nære venner / familie går bort, men noe skjer, og noe snur livet ditt.
Du får er annet perspektiv, du ser ting med andre øyner. Du føler de første mnd at du har glemt hvordan det er å se på livet, fordi du tenker bare på hendelsen, men så går det en stund, og du lærer deg alt på nytt men bare på en annen måte.

Du lærer deg hva familien betyr. Du lærer deg hvor mye nære venner betyr. Du lærer deg hva du vil med ditt liv, og hva livet innebærer. Du skifter retning kanskje, og du føler deg mer "deg selv".
Men for noen, så faller man litt bort. Bort fra samfunnet, bort fra venner og familie. Man finner ikke veien men ser bare grusen og det er ikke en ordentlig sti. Man tar valg som ikke er typisk deg og som bare fører til skuffelser. Man ser ikke en hånd som strekker ut og man finner ikke seg selv.

Uansett hvilke stadie du er, og uansett hvordan du er etter en hendelse i livet ditt som snur alt om, på både godt og vondt så ønsker jeg å si: STÅ PÅ!

Stå på for deg selv, først og fremst. Stå på for din framtid. Stå på for ditt kjøtt og blod. Stå på for din familie og nære venner.

Jeg har lært at det å stå på ikke betyr å gjøre store skritt alltid. Men for meg så betyr det at når jeg klarer å stå opp på morgen, uten å bli liggende i senga og tenke tilbake til det vonde, så står jeg på. De gangene jeg går hjem alene i mørket uten å løpe er å stå på. De gangene jeg går forbi minnesmerket og ikke gråter er å stå på. De gangene jeg gråter fordi jeg vil er å stå på. De gangene jeg konfronterer fryktene mine er å stå på.

Jeg syntes flere burde tenke på livet sitt. Tenke på hva de gjør i hverdagen som de føler de står på, og kan du ikke komme på noe selv så ta med deg en nær venn eller venninne og snakk sammen. Skryt er viktig, og det er også kjærlighet og omsorg.
Samtidig er det viktig og det er lov å spørre om profosjonell hjelp. Fordi det gjorde jeg, jeg fikk all hjelp i verden etter 22.07 men jeg takket mye nei pga jeg ikke trengte det da, men det merket jeg at jeg gjorde i ettertid og jeg oppsøkte hjelp alene. Ja, det tok meg to uker og jeg klarte det. Jeg sto på!

Aldri gi opp. Leit alltid etter det dype håpet inni deg og hold på det. Hold på det uansett hva noen sier eller gjør. La det være din egen hemmelighet. Om det er at du lukker øyene dine og ser for deg en regnbue eller om det er et smykke du går med konstant som betyr håp for deg.


Jeg henger meg noen ganger opp i små ting, og blir lei meg, og sint, men da finner jeg håpet inni meg og jeg slapper av, det gir meg en ro. Samme gjelder hvis jeg tenker store og vonde tanker, så finner jeg håpet inni meg på en eller annen måte.

Ofte når man har opplevd noe dramatisk i livet, så slutter det å være en ting man tenker på men noe som alltid ligger der, og når jeg tenker på det bevist eller ubevisg så kutter det litt hardere inn i hjertet, og det er kun fordi da er det så virkelig. Ellers så ligger det i bakhodet, jeg vet det er der men jeg har lært meg å kontrollere det til tider.
Kan jeg klare det, så klarer alle det.

Aldri glem, uansett hvem som sier til deg hva. DU er verdig. DU er god og DU klarer alt du bestemmer deg for.


Ellers så ønsker jeg å takke dere som enda sender mail (emmamartin12@hotmail.com) også har jeg fått meg KIK (emmamartinovic)

Gråe dager

Jeg har ikke ord på hvor sliten jeg er.

Jeg kan smile og le så mye jeg vill. Jeg kan reise og feste så mye jeg vill. Jeg kan være omringet med verdens beste gjeng og likevell kjenne inni meg hvor lei meg jeg faktisk er.

Jeg skjønner at det er er problem. Jeg skjønner at noe ikke stemmer inni meg når jeg hele tiden de siste fire dagene har hatt tårer i øyene mine, konstant.

Jeg skulle ønske, jeg bare kunne ta ut smerten. For en dag. Fordi jeg kjenner det dypt. Jeg kjenner det skikkelig tungt inni meg.

Jeg sitter nå omringet med 9 skikkelig gode kompiser. Venner jeg stoler på. Venner som har endret sin døgn rytme pga meg fordi jeg ikke tørr å sove om nettene. Venner som er her for meg 24/7 uansett hva. Venner som har stått imot mine humørsvingninger som ingen vill tro.

Men likevell, så kjenner jeg noe skikkelig tungt inni meg. Jeg kjenner det gjør vondt faktisk. Jeg kjenner at hver gang jeg trekker pusten hardt så gjør det vondt i hjertet.

Det er under sånne kvelder at jeg lurer på om ting noen gang kommer til å bli bedre. Det er under sånne kvelder at jeg ikke klarer selv å finne ord på hvor tungt det er inni meg. Det er under sånne kvelder at jeg ser hvor mye dette kommer til å prege meg.

Jeg tenker dypt. Jeg har tatt på meg headsettet og hører på Tripple D ft Nicokz - dedikert til ofrene 22.07. Ingen plager meg. De vet at jeg sitter nå i mine egne tanker.
Så da tenker jeg dypt mens jeg hører Tripple D sier "prøv igjen. Prøv igjen. Prøv igjen. Reis deg opp"
Jeg tenker på alle disse menneskene, som har slitt sånn som jeg gjør nå, igjennom hele sitt liv.
Som har slitt og enda sliter med traumer og andre depresjoner.
Jeg bøyer meg i støvet for alle dere som den dag i dag står oppreist, og jeg ber dere som tenker det verste å få hjelp. Det er kanskje ikke så lett men et lite skritt i den retningen er er skritt i den riktige retningen.

I går, var det 1 år og 10 mnd siden alt skjedde. Og likevell, så sitter jeg og gutta alltid og snakker om det som at det skulle skjedd for en mnd siden.
De forteller meg alltid hvor de var da alt skjedde. De fleste av de var sammen med Robin, da Robin fikk meldingen min og prøvde å ringe meg men da var jeg allerede på svøm.

Da kjenner jeg ekstra mye på det. På det tunge inni meg. Det jeg ikke finner ord på. Det som gnager men som noen ganger ikke plager meg i det hele tatt.

Jeg vet ikke om det er sorgen eller om det kanskje bare er alt. Om det er alt fra første skuddet til å savne hver enkelt person som jeg har mistet. Jeg vet ikke noe, og det gjør ikke psykologen min heller. Hun sier helt ærlig at dette er vanskelig og at hun ikke vet hvordan hun skal guide meg. Da føler jeg at jeg er litt alene igjen, litt på vill vei. Fordi, selvom jeg har tilgang til all hjelp jeg trenger, så kan ingen hjelpe meg så mye som meg selv.

Nå har jeg byttet sang. Hører på Tripple D ft Razmara - 22.07
Og nei, selvom alt ikke er bra, og alt ikke klinger med beaten. Så går jeg tilbake i en tid, og det er de sangene som kommer meg nærmest følelsene mine. Det er sanger som jeg kan lukke øyene mine og se tilbake på hele samholdet. Alle rosene, alle klemmene, alle de gode ordene. Alle tårene, alle smilene.

Såret mitt er så åpent. Det har vært åpent lenge. Og jeg føler at om jeg ikke tenker på 22.07 så kommer det i tankene uansett. Jeg føler at jeg er ferdig med sorg men så slår det meg så hardt noen ganger. Såret mitt får aldri fred. Jeg får ikke lukket det 100%. Og da spør jeg meg selv og dere, er det sånn det er? Er det sånn å gå igjennom noe så traumatisk? At såret alltid kommer til å være 99.7% åpent?

Fordi hvis svaret er ja, så må jeg bare forberede meg. Fordi det er en av tingene jeg har trodd at jeg kommer til å klare, nemlig å bli meg selv. Å bli samme gamle Emma, 100%. Men om såret mitt aldri kommer til å lukke seg så kommer jeg aldri til å bli 100% Emma, og da må jeg slutte å lete etter gamle meg.

Jeg skulle ønske. Så mye. Men mest av alt, å fjerne den tomheten. Den smerten. Den byrden. Det jeg ikke vet hva er en gang. Vill bare få det bort. Nå.


De gangene

Det er vanskeligst å reise seg fra sengen fordi jeg bare ønsker å ligge der og aldri gå ut.

De gangene jeg holder på å bli gal av og smile og leke lykkelige til alle sammen.

De gangene jeg kjenner tårene presser på og jeg må bite meg i kinnet for å holde de igjen.

De gangene jeg ikke klarer å holde tårene igjen og det bare drypper i tårer, så jeg må snu meg rundt eller gå ut/gå vekk fra andre.

De gangene jeg savner stemmene til de jeg har mistet.

De gangene jeg ser på gamle bilder, i flere timer og kjenner det gjør vondt.

De gangene jeg kjenner at hodet koker og tankene renner som en foss.

De gangene jeg vill melde meg ut av alt som har med verden å gjøre.

De gangene jeg er lei av følelser, og vanskeligheter.

De gangene ikke en gang psykologen forstår hvorfor jeg tenker og føler som jeg gjør.

De gangene forpliktelser "tvinger" meg til å tenke på andre hverdagslige ting, og dra meg ut av huset.

De gangene redselen kommer kjapt innpå og skremmer meg like mye hver gang.

De gangene ingen forstår.

De gangene musikk hjelper meg å sortere tankene mine, og notat på mobilen er min bestevenn.

De gangene jeg vill bare reise bort og være borte lenge.

De gangene jeg savner ordentlig tider med smil og latter.

De gangene jeg blir irritert over enkelt mennesker som bare "driter" i livet sitt og ikke vet hvordan man skal verdsette det.

De gangene jeg får sinne problemer.

De gangene jeg ikke får sove.

De gangene materittene tar over.

De gangene traumene tar meg tilbake.

De gangene jeg innser hvor mye jeg har forandret meg og hvor mye alt dette har forandret meg.

Jeg kunne holdt på sånn her lenge, og jeg kjenner at jeg er lei av å føle sånn og tenke sånn. Men likevell den dag i dag så får jeg høre fra psykologen "det ordner seg. Snart 2 år, det er ingenting. Prosess tar tid"

Vell; jeg begynner å gå tom for tid. Jeg trenger forbedringer ASAP. Jeg trenger litt gode tegn så fort som mulig, hvis ikke så lurer jeg på hvor mye det er igjen av håpet mitt.


Skulle ønske alt aldri skjedde. Enkelt og greit. Jeg er 20 år, jeg burde være i min beste fase nå, jeg burde ikke ha noen større bekymringer enn om jeg har nok penger til å kjøpe det tøyet jeg ønsker meg, eller at han jeg er keen på ikke er så keen på meg. Fuck dette.

1 år og 8 mnd

Det er helt sinnsykt å tenke på, at om ikke lenge til så er det TO år siden.
To år siden en tok med seg grå kuler og ville alle oss vondt.

Det er snart to år siden jeg hoppet uti det dype kalde vannet mens regnet plasket ned. Det er snart to år siden jeg nesten litt hysterisk prøvde å få tak i politi sentralen og de hjemme.

Det er sykt å tenke på at det snart er to år siden og traumene fortsatt er her. At jeg fortsett våkner opp mitt på natten og kjenner kald svetten, at jeg fortsatt kjenner hjertebanket ekstra mye, at jeg kan lukke øyene mine og kjenne etter hvordan regnet ramlet ned den dagen og hvor kaldt det var i vannet, at jeg kan lukke øyene og fortsatt se menneske skygger løpe forbi meg rundt i skogen. At jeg fortsatt kjenner det gjør vondt i hjertet mitt når jeg savner de som ikke er her, at jeg kjenner de varme tårene på kinnet mitt som triller ned mens jeg desperat prøver å huske latteren til Mona, Hanne, Tore osv.

Det er sykt å tenke på at livet forandret seg så fort, at alt snudde midt ute i det blå. At jeg som trodde at det verste jeg hadde i livet mitt da var kjærlighetsproblemene mine.
At en mann skulle ha så mye makt over livene våre, både før og etter, hadde jeg aldri trodd i lille trygge Norge.

Sorgen og traumene er noe som bærer meg videre. Men likevell så tar jeg enda mer vare på livet og det jeg har. Jeg smiler ekstra mye når jeg kan og når noe gjør meg lykkelig i øyeblikket. Jeg klemmer mer. Jeg gråter mer. Jeg ler mer. Jeg kysser mer. Jeg forteller mer enkelt mennesker som står meg nært hvor glad jeg er i dem.

Fordi plutselig en dag, så kan alt snu. Og da er det for sent å tenke på alt og alle. Når du ser livet ditt går forbi øyene dine så er det da forsent å angre på ting og for sent å tenke på hvem du skulle sagt du var glad i.

Det er sikkert vanskelig for mange å tenke seg at livet snu så fort og det er nok sant som de sier at du ikke skjønner det før det skjer deg selv men likevell, så ønsker jeg at alle skal ta vare på alt da har og tenke seg godt om.
Det er ikke tid til å krangle for små ting og være uvenner i 10 år, det er ikke tid til å hate og lage misnøye.
La oss heller ta vare på det vi har og hvis noe eller noen faller bort så har man bare lært en ny ting i livet.
Bit i det sure eple og gå videre, det er surt der og da men du setter pris på det i framtiden.

Aldri, aldri ta livet for gitt.

Tilbake

Til samme gamle trakter. Dette suger.

Jeg har hatt en av de lengste periodene med lykke, altså med en god følelse for livet. Noe jeg setter så pris på. Men etter å ha kommet hjem fra Madrid og Amster, så bare har ting gått nedover.

Jeg har humørsvingninger igjen og er lei. Lei av mennesker og for min egen del vell jeg bare melde meg ut av verden.

Har begynt å gråte igjen,unødvendig. Gråt på flyplassen fordi jeg måtte ta ut to kilo fra bagasjen, gråt fordi jeg måtte gå selv til butikken, gråt fordi jakken min ble ødelagt. Det er ikke normalt, det irriterer meg.
At jeg har blitt sååååå følsom IGJEN.

Har snakket med psykologen min, har fått en ukontrollert sinne inni meg. Det er sånn at jeg blir redd for meg selv. Jeg vill ta andre mennesker i strupen hvis jeg ikke får det som jeg vill. Så skal få kommet meg på er mestringskurs eller hva hun kalte det.

Det eneste positive midt oppi alt dette (sier psykologen) er at jeg ser disse problemene selv. Jeg vet jeg sliter og jeg gjør noe med det. Eller prøver ihvertfall..

Skal bli deilig å reise til Oslo snart igjen, psykologen min sier at Kristiansand er en trigger for meg, at jeg føler meg kvelt av mennesker som bryr seg om meg, noe som hun syntes er merkelig fordi jeg var ikke sånn første perioden, men jeg har utviklet meg annerledes ting.
Så- selvom jeg føler meg mindre trygg i Oslo, så gleder jeg meg til å komme meg bort.

Skulle ønske jeg kunne låse meg inne i en uke, eller to, men neida...

Livet smiler

Har det ganske greit for tiden. Ting går min vei,er omringet med fantastiske mennesker og trives.

Setter bare mer og mer pris på livet, dere aner ikke!

Fantastisk opplevelse

For ca 4 dager siden så dro jeg fra Sverige tilbake til Oslo.

Jeg hadde vært i Sverige fra torsdag - lørdag for å holde foredrag om 22.07. og hva Utøya var før og hvordan planene er nå fremover.

Torsdagen så snakket jeg til en ca 150 mennesker som kom frivillig og hørte på. Fredagen så holdt jeg ca en times foredrag for flere forskjellige klasser.
Fredag kveld gikk til ut og spise i fine Linkøping med flotte jenter også bærte turen hjem på lørdag morgen.


Må bare fortelle at dette var noe av det fineste og koseligste jeg har vært med på en stund.
Det var fem jenter som organiserte dette og som hadde gjort en helt fantastisk jobb!
Jeg ble så godt tatt imot av de og av klassene og generelt hele skolen. Jeg er så takknemlig for at jeg fikk muligheten til å komme og skulle ønske jeg forklart dere med riktige ord hvor flott det var!

Etter tre forskjellige grupper på en time hver så blir man fort veldig sliten, spesielt når man snakker om og om igjen om noe så tungt og noe som man nesten har glemt litt i detaljer. Men jeg ble så tatt vare på at det faktisk gikk bedre enn jeg trodde.

Jentene har også samlet inn 2000 kroner til Utøya-fondet, noe som er fantastisk!

Så, til dere jenter, om dere leser dette:
TUSEN TUSEN TAKK!! Tusen takk for at dere har gitt meg gode minner, tusen takk for noen fantastiske dager og tusen takk for at dere er så fine! Gleder meg masse til dere kommer til Norge!

Og hvis noen fra klassene eller fra forsamlingssalen leser:
Tusen takk for oppmøtet, takk for respekten og takk for at dere lyttet på meg! Takk for samholdet og takk for kjærligheten jeg følte. Sverige er bra!

Nå sitter jeg i bilen på vei hjem til Kristiansand etter å ha vært på cruise til Tyskland og gleder meg mye til å komme hjem. Vært bortreist i nesten to uker nå- så det er sant som de sier, borte bra- men hjemme best!

Livet for tiden er varierende, jeg har det bra men kjenner jeg også er sliten. Skal bli godt med noen dager hvor jeg kan slappe av før årsmøtet til Vest-Agder AUF begynner!

Fikk dette fantastiske fine smykket av jentene! Og hvis dere ser over på bildet mitt Nr to, av Utøya, også snur og vender litt på bildet av smykket så ser dere at Utøya og smykket likner på formen? Ikke bare meg som ser det? Gud så fint!

Fineste jentene!! <3 savner dere :)

Søvn og lei av ting

Klokken er 03.21 og jeg får ikke sove.
Jeg er ikke i nærheten av å være trøtt, øyene mine er lys våken men jeg kjenner kroppen skriker etter søvn, jeg er så sliten.

Har ikke krefter til noe, har ikke krefter til å dra plasser og gjøre ting.
Har mistet helt motivasjonen for å gjøre noe som helst, frister helst ikke å være med venner eller familie, kun alene. Sitte på min to seters sofa, i fake-pels pleddet og bare kose med katten.

Har forresten fått meg en katt, noe som jeg av en eller annen grunn er skikkelig glad for nå i ettertid. Føler meg så trygg, selvom jeg vet at det ikke er den beste beskyttelsen. Men, okei, det høres sykt ut, men jeg liker å ha den her fordi da kan jeg snakke til den, så når jeg blir redd eller innbilder meg ting så kan jeg snakke til den og roe meg selv ned.

Men over til søvnen, jeg har hatt mange forskjellige perioder når det gjelder søvn, men denne gangen så er det noe nytt. Jeg sover ikke på natten og ikke på dagen, så går det sånn noen dager også plutselig så sovner jeg tilfeldigvis på sofaen i to-maks tre timer, også er jeg oppe og går igjen i flere dager.
Er skikkelig merkelig, og det føles helt.. Forferdelig!

Har null rutiner og klarer ikke å holde livet mitt helt på beina. Har vært borti flere dager hvor jeg bare har brukt til å sitte i mørket og tenke, nesten fordi jeg føler jeg trenger det, eller at det er på tide å tenke litt igjen.

Legen sier at jeg må bare lære meg å komme inn i rutiner til søvnen, men det var vist lettere sagt enn gjort.
Kan ligge på sofaen i flere timer men klarer fortsatt ikke å falle i søvn.

Tror det må være noe av det tyngste å slite med, søvnen altså. Søvnen og tanker.
For min egen del, så gjør det meg ikke noe, jaja, jeg sover ikke, men det som gjør meg noe er at det går utover de rundt meg. Jeg blir mer hissig og jeg har ikke energi til noe, noe som er ikke så vanlig meg. Elsket å ha alltid noe å gjøre, nå vill jeg bare slette hele kalenderen min.

Det er en ting jeg ser fram til, og det er tur til Madrid med Robin. Skal bli ubeskrivelig deilig å komme seg bort, for å kunne flytte tankene og komme oss i varmere strøk. Tror været også har mye å si på humøret mitt, det frister lite å ut når snøen daler ned og det bare er skikkelig kaldt.

Hater søvn, hater å stresse med søvn. Lei av møter, lei av mennesker. Lei av å slite, lei av å stresse. Lei av å tenke, lei av å ikke forstå ting. Lei av å vente på at noe bra skal skje isteden for å gripe det selv. Lei av å føle meg som et slitsomt menneske. Lei av å være hissig. Lei av psykologen. Lei av legen. Lei av 22.07. Lei av alle som sier "bare ta deg sammen" lei av å hele tiden ha skuldrene høyt oppe. Lei av å være redd. Lei av tårer. Lei av falske smil. Lei av å savne. Lei av å føle meg tung. Lei av å være lei.

2013

Nyttårsaften var over og jeg klarte meg helt ok. Følte meg tryggere inne enn ute men måtte ut noen ganger for å ta noen bilder, var flink på å fokusere på personene rundt meg enn på lydene så var glad for det.

Det eneste jeg syntes er verre enn nyttårskvelden er kveldene etterpå. Fordi, på nyttårsaften så klarer jeg å fokusere og forstå at når klokken nærmer seg 00.00 så kommer det MASSE lyder og mange smell, men når det er dager etterpå, og det kommer litt her og litt der, et smell på natten og tre på dagen, osv, så blir jeg så satt ut.

Får hjertebank og stresser med å roe meg selv ned. Har funnet ut at en av måtene mine til å roe meg selv ned er ved å sende melding til noen av mine nærmeste, og forklare at jeg er redd også få de til å snakke om noe annet, så det har blitt en vane! Klarer faktisk å roe meg selv ned fortere enn hvis jeg stopper opp og tenker "ro deg ned"

Er nå klar for 2013, skal nok bli et fint år. Som sagt, 2011 var et helvete, 2012 var kaos og nå er det på tide å få ting på skinnene igjen.

Har slitt mye med søvnen den siste mnd, er våken hele natten men sover på dagen, noe som er ekstremt dumt ettersom at avtalene og møtene mine snart begynner igjen. Så håper det er noe jeg kan endre også få på plass igjen!

Ellers håper jeg alle hadde en fin nyttårsaften også ønsker jeg alle alt godt i 2013! Ta vare på hverandre. <3

31 desember 2012

Godt nyttår til alle sammen. Håper alle tar vare på hverandre og husker å være forsiktige med alkohol og fyrverkeri.

Tusen takk for at 2012 er over. Det har vært et blandet år med både gode og vonde dager, som alle andre vanligvis vil definere sitt eget år.

Ønsker å takke alle for støtten, kjærligheten og omsorgen. Takk for alle meldingene jeg enda får overalt, takk for forståelsen, takk for tålmodigheten og takk samholdet.
Tror ikke jeg har sagt det før, men uansett hvor jeg får tilsendt fine ord så printscreener jeg det, også legger de inn på harddisken og deretter skriver de ut og limer det i scrapboken, skal vise dere den en dag :)

Ellers så kunne jeg holdt på en halv dag med å takke enkelt mennesker, organisasjoner, grupper osv osv for all støtten jeg har fått men tror de fleste vet det inni seg.
Tusen takk også for gratulasjonene til bursdagen min, er helt overveldet.

Skulle ønske jeg hadde lagret opp bilder fra 2012 og laget en kollasj til å legge ut men det er ikke noe jeg har tenkt på.

Ønsker spesielt å takke familien min og bestevennen min og andre nære nære venner som har vært der ekstra for meg. Som har taklet humør svingningene mine, som har taklet sinnet mitt, som har taklet rotet jeg har kommet meg inn i, som har taklet tårene mine, som har taklet å dytte vanskelige og stae meg hver gang jeg har ramlet. Hadde ikke stått på beina i dag uten dere.

Så, om noen timer er 2012 over, og plutselig er det snart to år siden 22.07.11 skjedde. Helt uvirkelig for meg å tenke på. Føltes som for en uke siden at jeg løp og svømte for livet, føltes for en uke siden at jeg så Mona smile og Isma danse. Føltes som for en uke siden at jeg måtte ringe hjem for å si at jeg lever, føltes som for en uke siden at hele min verden ble forandret med en drastisk måte.

Så håper jeg at 2013 blir bra. Håper ting endrer seg og rutiner kommer på plass for min skyld. Håper jeg kan ordne livet mitt igjen og håper nettene kan begynne å bli lettere. Har de siste to ukene lagt meg 08.00 hver morgen, og jeg skjønner selv at det ikke er sunt for kroppen min. I hvertfall, ønsker alle masse godt. Ønsker alle godt med familie, kjærlighet og deres liv.

2013- here we come. <3 GODT NYTTÅR!

Utøya 2011. <3

Meg og bror på besøk på Utøya. <3

20 år

Da har jeg fylt 20 år i dag, men jeg skulle ønske Bano var her så jeg kunne feire den med henne.

"Gratulerer med dagen Bano, håper du har det fint i paradiset og at alle de andre feirer med deg, savner deg masse, og hver eneste år 28 desember nærmer seg nå, så har jeg blandet følelser. Jeg føler nesten en dårlig samvittighet følelse fordi jeg feirer min dag og du ikke er her, men jeg vet- du med det store hjertet ditt og fine smilet ditt ville ikke ønsket at jeg var lei meg, du ønsker jeg skal feire. Så skal bruke dagen fint, til ære for deg. Jeg håper du sitter i paradiset og smiler, fordi du fortjener det. Hvil i fred vennen, du er høyt savnet" <3

God jul

Ønsker alle en kjempe fin jul!
Tenker ekstra mye disse dagene på de som har en tom stol rundt bordet, husk at sammen er vi sterke! Tenker også ekstra på de som gruer seg til jul pga diverse grunner! Sammen er vi sterke.

Jeg håper alle får unnet seg god mat og slapper av med gode mennesker rundt seg. <3


GOD JUL!

Tanker

Når jeg var mindre, så var jeg alltid redd for mørket, før jeg en gang lærte at hvis jeg er redd for noe så inneholder det det frykt, og den frykten er luft og alt jeg må gjøre er å ta tak i frykten og slippe den forbi meg, med andre ord: beherske hodet mitt.

Jeg tror dette er en av sikkert mange grunner til at jeg aldri har vært redd for noe spesielt, selvfølgelig, har mislikt smådyr og kan ikke si at jeg liker bjørner osv, men når det kommer til kniver, trusler, slosskamper o.l så har jeg aldri følt for å være redd.
En av grunnene til dette tror jeg er fordi jeg alltid havner tilstede når en situasjon skjer og jeg pleier å hoppe litt i det uten å tenke.
Jeg har mange hendelser jeg kunne forklart det mer detaljert i men tror ikke det er så lurt, men jeg kan si at jeg har vitnet i noen saker og aldri hatt noe anger for det.

Og jeg tror at på denne måten oppover livet mitt så har jeg tatt imot frykten og latt den gå forbi meg, ikke bevist tror jeg men på en eller annen måte.

Da skytingen begynte så kan jeg med hånden på hjertet si at jeg ikke følte frykt før jeg forsto at det var et våpen i bilde, men da jeg var ute på vann, så var det som at alt forsvant, det var som at jeg pustet inn frykten også lot den gå forbi meg, jeg fikk et klarere hode og fokuserte mer.

I ettertid, så har jeg prøvd å få inn den kontrollen jeg hadde før. Jeg har prøvd å åpne dører som jeg har følt frykt for (inni hodet mitt altså) og prøvd å ta imot frykten men det bare går ikke.
Eller, 1 av 10 ganger går det. Men de andre gangene så bare blokkerer hele hjernen og jeg klarer ikke å fokuserer sånn som jeg vill og jeg vet jeg kan.

Hvorfor får jeg ikke til å ta kontroll på min egen kropp? Hvorfor skal problemer som aldri var et problem før plutselig bli et problem nå? Hvorfor klarer jeg ikke å ta imot min egen frykt og ta den vekk?
Hvorfor ble frykten så tung og vanskelig?

Dette er noen av de sikkert 100 spørsmålene jeg slår meg selv i hodet etter og spør psykologen min. Hun kan ikke akkurat gi meg noen særlige svar på det heller (så kravstor som jeg er) men hun prøver, likevell er jeg ikke fornøyd.

Ja, jeg har skjønt at livet aldri blir som før, men jeg skulle ønske at i hvertfall noen ting som var gamle meg, kunne komme tilbake sånn at jeg kunne føle meg hjemme i meg selv.

Skal med hånda på hjertet være ærlig og si, i kveld så beskriver dette livet:
- ahhh. Fuck.

Det gode liv

I kveld så ligger jeg på sofaen og kjenner at jeg har et godt liv. Denne helgen har vært de beste helgene mine på ja, sikkert mange mnd.

Jeg har hatt noen vanskelige dager og inatt så la jeg meg og våknet hele 6 ganger på 3 timer før jeg da måtte reise meg også se litt av film for så og legge meg, og der lå jeg fra 03.00-05.45 og fikk ikke sove. Lå med hjertebank og var bare bekymret for alt. Så for meg at noen skulle skyte meg igjennom vinduet, jeg hørte bombe lyder og trodde huset skulle sprenge osv.
Og det er ikke å legge skjul på at humørsvigningene har vært der og stakkars de rundt meg har gjennomgått. (!! Beklager!! )

Men fortsatt, så ligger jeg på sofaen i kveld og føler en lettelse. Føler også en sånn "så deilig denne helgen har vært" følelse. Alt har vært rolig og jeg har bare vært omringet med fantastiske venner og familien.
Det begynte å snø i byen igår, og da kjente jeg sommerfugler i magen og var litt glad for at den dalet så fint ned.
Det er pyntet så fint med masse julelys, himmelen er rosa/rød/oransj og varmen er så deilig inne. Jeg ser ut av vinduet og ser snøen så hvit som den er mens jeg spiser mandariner, leser bok og stor koser meg.

Kjenner da at livet er godt. Jeg er glad i livet mitt selvom det er vanskelig til tider. Selvom jeg noen ganger tenker at jeg skulle ønske jeg egentlig kunne la være å leve igjennom dette, selvom jeg noen ganger tenker at jeg bare er lei og vill sitte i et mørkt rom for alltid. Så syntes jeg at helhetlig er livet mitt godt.

Jeg har en god bestevenn, som virkelig har vært min klippe. Jeg har en familie og andre gode venner. Jeg har alt, trenger ingenting mer.

Ønsker å sende en ekstra tanke nå i juletidene til de som har mistet noen, uansett hvem eller hvordan, og til de som er alene, og til de som hater juletidene over alt på jord. Det stikker i hjertet mitt ekstra mye.

Denne helgen har jeg fått skikkelig slappet av, har sovet så lenge jeg ville og vært med hvem jeg ville. Har spist god mat og kost meg skikkelig.
Kjenner at jeg er klar for en hektisk uke med møter og nominasjonsmøte. Tror det er en god stund siden jeg har følt meg så avslappet og faktisk vært klar for en ny uke.

Ang scrapboken min som mange har spurt om, så skal jeg legge den ut men må bare bli ferdig med den :)

Så nå ønsker jeg alle god natt. Sovetablettene har begynt å virke sakte men sikkert så snart går jeg i søvn.
Tusen takk for at dere er så gode mennesker, det betyr mer enn hjertet mitt kan forklare. <3

Dette bildet er fra dag 5 jeg var kommet hjem etter 22.07. Og se så mye! Angrer på at jeg ikke tok et sånt bilde etter en mnd, dere kan aldri forstå hvor mye det var. Tusen tusen tusen takk!

AUF

I det siste, eller egentlig hele året etter 22.07. Så er det mange mennesker som har snakket til meg, sendt meldinger, ring, sendt Mail osv osv.

Og det er enkelte ting som har kommet opp og opp igjen men mye av det som har kommet opp er det der om at "vi som har vært på utøya" også de som meldte seg inn i AUF etter 22.07.

Jeg ønsker bare å fortelle at alle som er medlem i AUF ser jeg som like medlemmer uansett. For meg så finnes det ikke noe "oss som var på utøya" og de som "kom etterpå" (for å kalle det litt teit)

Til dere som kommer og snakker til meg om at dere har meldt dere inn i AUF det siste året og som sier at de ikke vet hva de skal si når de møter meg, så vill jeg bare si: ikke tenk på det. I mine øyner er dere AUF'ere like mye som meg, i mine øyner så er jeg like ny som dere, i mine øyner så er jeg like barnslig på kurs, like villig til å lære osv. I mine øyner så er det ingen forskjell.

I helga så var jeg jo på helgekurset, og der var det to søte jenter som gjorde et inntrykk. Ylva og Åse. Hvor Ylva sa at jeg var et forbilde og jeg kjente at hjertet mitt varmet også syntes jeg det er så flaut. Hva sier man i sånne situasjoner? Jeg bare skiftet tema. Snakket om hvor mye jeg gleder meg til de skal begynne å bli aktive, og hvor mye bra de har å se fram til.
Men så tenker jeg, dette er to nye medlemmer, som syntes det er vanskelig å snakke med meg fordi de ikke vet hvordan de skal formulere seg riktig, akkurat som mange andre, vet ikke hva de skal si og ikke si så det blir sånn ukonfortabelt. Derfor ler jeg og tar alltid lett på sånne samtaler.
Ylva og Åse er to jenter som har satt et godt merke inni meg. Takk jenter!

Jeg ønsker bare å minne alle på, som sitter med den følelsen "OII, han/hun var på utøya" eller "jeg føler meg teit" sånn som mange sier de tenker, IKKE tenk sånn. Vi er sammen. Vi har et samhold. AUF'ere. Gode snille mennesker. Vi er alle like på mange ulike måter.

Ønsker å takke dere alle som har blitt medlemmer og til dere som tenker på om dere tørr eller skal: GJØR DET.

Onsdag, 14.11.12

Var på sykehuset, skulle få traumebehandling igjen.

Denne traumebehandlingen handler om å få kontroll på hjernen min, første runde er spørsmål, andre runde er en innvendig reaksjons-sjekk av hjernen( lyder) tredje runde er reaksjons-sjekk på 24 timer (lyder) , fjerde runde er spørsmål mens de har en reaksjons-sjekk på hjernen (bilder og tanker), også er det femte runde hvor alt kommer som en konklusjon.
Det er mer avansert enn det virker som men fortsatt, så regner jeg med at det er verdt det.

Da jeg sto opp i dag så følte jeg at det skulle gå bra, jeg hadde sovet bedre enn de siste dagene så regnet med alt skulle gå bra.
I dag skulle jeg igjennom noen spørsmål vi glemte sist gang også på runde to, men det gikk ikke så bra nei.

Jeg blir koblet til en maskin, eller hjernen blir, også spiller de av lyder (som skudd osv) også får de en reaksjon min fra hjernen på en skjerm som de leser av, føler meg litt som en prøvekanin. Heh

Men jeg gråt så mye at jeg koblet ut lydene og anstrengte hjernen min at etter en halvtime så måtte vi avslutte og ta det igjen en annen gang, de forklarte meg mer ordentlig hvordan men jeg var så borte at jeg ikke husker det en gang.

Så det endte med at de roet meg og snakket med hverdagslige ting for at jeg skulle tenke på noe annet også gikk jeg hjem.

Nå ligger jeg her, helt hoven i øyene og sliten. Vil bare lukke meg inne men neida, må til fastlegen min en tur og få sovepillene igjen (sluttet å gå på de en periode) også snakke litt om ting før det bærer over til fylkesstyre møte, godt jeg har med meg hodepine tabletter.

Vill reise bort igjen men kan ikke, har mye som skjer. Til helgen er det kurs i regi av Mandal AUF/Vest-Agder AUF, tror det blir koselig å være med de andre igjen, gleder meg i hvertfall.

Hva skal du i helgen? :)

Årh

Dette er en av de dårlige dagene, en av de værste av de værste.

Har hatt en forferdelig natt hvor jeg bare har ligget og vrengt meg. Jeg har reist meg opp og slått i veggen bare fordi jeg blir så oppgitt at ikke systemet inni meg kan fungere normalt.
Jeg har tatt puta over hodet og bare hylt mens tårene bare har trillet.

Jeg har vrengt og snudd meg i hele natt og bare tenkt "kom igjen, en halvtime med søvn, please" men neida, alt skulle være vanskelig.

Mistet mobilen på gulvet og hadde hjertebank i 10 min fordi jeg trodde det var noen. Det ringte på, og jeg reiste meg ikke før etter 5 min fordi jeg var redd. Alle sånne små ting som jeg bare ikke klarer å forstå hvorfor ikke kroppen vil gi slipp på.

Har de siste dagene gått tilbake i det samme stadiet som jeg var på denne tiden ifjor. Har tunge netter, er hele tiden redd, tror noen skal skade meg eller noe skal skje, har skuldrene oppi ørene, hjertebank, stress og lei.

Det har vært en periode hvor jeg har slappet mer av og sluttet å være så paranoid men så snudde det jo. Alt er galt og jeg er redd for alt.
Har begynt igjen å studere skiltnummer på biler, antrekket til andre mennesker, kjennetegner ved andre mennesker, osv.

Syntes det er kjempe vanskelig og merker at det ødelegger så mye. Er så lei. Årh.

Har en sånn følelse inni meg som ikke forsvinner, magen vrenger seg og jeg er livredd konstant. Har hjertebank hele tiden og vondt i hodet.

Har bestilt time hos legen til onsdag fordi trenger litt medisiner også skal jeg til psykologen etterpå. Holder på å tørne.

Hater sånne timer, dager, uker, mnd. Ville gjort alt for å bytte dette humøret bort. Alle følelsene og tankene.

Nei, det går ikke bra, og ja, jeg innrømmer det.



(Ellers vill jeg takke for at jeg har gode venner rundt meg. Spesielt Robin. Takk for at dere alle gangene tar meg imot når jeg faller og dytter meg oppover. Har ei fantastisk venninne som gir meg glede ved å ha en jentekveld med massasje og masse trygghet i kveld. Ser du dette Mirsada så- du er best. Hva hadde jeg gjort uten dere....)

Avduking av minnesmerket

I Kristiansand for en liten uken siden.

Har ikke annet å si enn at jeg syntes det var fint og spesielt.
Hvil i fred kjære Torjus og Pamela, høyt elsket, dypt savnet. <3

Syntes statuen er så fin, og er glad det er fellestrekk i hele landet. Hva syntes dere?

Et "jeg trenger hjelp" menneske

Plutselig så falt jeg under denne kategorien. Ikke at det er negativt men jeg har aldri vært innom der før.

Med hånden på hjertet så kan jeg fortelle at jeg i mitt liv før 22.07 aldri hadde behov for psykolog, terapi, spesielle legebesøk, sove tabletter, NAV, advokat osv osv.
Jeg var aldri innom plassene. Og ja, det kan høre overfladisk ut men jeg hadde ikke problemer hjemme, med meg selv, venner osv. Det værste mitt var hvis jeg ikke kunne dra en time senere fra Oslo.
Kanskje jeg bare var bortskjemt eller bare var heldig med livet (?) ikke vet jeg.

Men nå er ting forandret. Jeg er avhengi av sovetablettene mine, psykologen min, traume terapien min, legen, NAV osv. Jeg støtter meg på disse tingene, menneskene. Jeg lener meg når jeg er lengst nede også dytter de meg opp.

Og jeg har alltid før syntes det var vanskelig å snakke om saker rundt psykiatrien o.l fordi jeg aldri visste noe rundt det selv, nå, nå er ting forandret.
Om det er til en god måte, vet jeg ikke.

Fordi, jo, det er faktisk sånn at når de menneskene ser stygt/dumt på meg når jeg kommer til advokaten min, eller psykologen min, eller NAV, så er det faktisk så lett for meg å bare si ett ord. "Utøya" og de fleste får en "aaahaaaa" stemme inni seg. Derfor er ei jente på 20 innom psykolog, derfor har hun advokat, derfor er hun inne hos NAV og derfor henter hun sovetablettene sine.

Men desverre så er det ikke alle som er så.. Hmm, hva skal jeg si "heldige" (?) som får dette kortet.
Jeg skulle ønske jeg kunne bytte denne behandlingen med de som sliter så mye mer enn meg sikkert, som har ventet i lange køer og som manner seg opp hver dag til å spørre om hjelp.

Jeg må takke, takke alle menneskene som den dag i dag hjelper meg med alt, som den dag Idag tar meg imot med åpne armer og får meg igjennom alt dette. Som den dag i dag har lært meg sakte men sikkert å sove med lyset av, som har lært meg å kunne sove i undertøyet (fordi jeg før var redd for at om noen kom i huset vårt så kunne jeg løpe ut og ikke ville vandre rundt halv naken) som har den dag i dag lært meg at nei ikke alle ukjente kommer til å skyte meg, og som har lært meg pusteteknikker, som har lært meg så mye. Dere er alle fantastiske, tusen takk!

Ellers så ønsker jeg bare å si en ting: er du et menneske der ute, som har mye som plager deg, eller noe som plager deg og som du sliter med, FÅ HJELP. Det nytter, jeg lover. Etter 22.07 så takket jeg nei til ALLE tilbud jeg fikk, men nå er jeg glad jeg åpnet meg og tok dem imot.

Det er ikke tabu å gå til psykologen, det er ikke tabu å spørre om hjelp. Du er ikke en taper men du er TØFF som innrømme at du trenger hjelp, fordi du ønsker deg selv godt. Jeg er stolt av deg!

Og til dere som sender enda Mail til meg (emmamartin12@hotmail.com) så rører det meg hver gang med personlige fortellinger og støttende ord.

Nei, du må ikke være psykotisk for å gå til en psykolog, nei du må ikke være arbeidsløs, blakk og bor på gaten for å dra til NAV, nei du må ikke dope deg fordi du går på sovetabletter. Du bare er tøff nok. Stå på alle der ute, jeg skulle ønske jeg kunne ta dere alle i mine armer og skaffe alle som trenger hjelp!

Les mer i arkivet » Mars 2014 » Februar 2014 » Desember 2013
hits