utoyahelvete

Jeg har ikke ord på hvor sliten jeg er.

Jeg kan smile og le så mye jeg vill. Jeg kan reise og feste så mye jeg vill. Jeg kan være omringet med verdens beste gjeng og likevell kjenne inni meg hvor lei meg jeg faktisk er.

Jeg skjønner at det er er problem. Jeg skjønner at noe ikke stemmer inni meg når jeg hele tiden de siste fire dagene har hatt tårer i øyene mine, konstant.

Jeg skulle ønske, jeg bare kunne ta ut smerten. For en dag. Fordi jeg kjenner det dypt. Jeg kjenner det skikkelig tungt inni meg.

Jeg sitter nå omringet med 9 skikkelig gode kompiser. Venner jeg stoler på. Venner som har endret sin døgn rytme pga meg fordi jeg ikke tørr å sove om nettene. Venner som er her for meg 24/7 uansett hva. Venner som har stått imot mine humørsvingninger som ingen vill tro.

Men likevell, så kjenner jeg noe skikkelig tungt inni meg. Jeg kjenner det gjør vondt faktisk. Jeg kjenner at hver gang jeg trekker pusten hardt så gjør det vondt i hjertet.

Det er under sånne kvelder at jeg lurer på om ting noen gang kommer til å bli bedre. Det er under sånne kvelder at jeg ikke klarer selv å finne ord på hvor tungt det er inni meg. Det er under sånne kvelder at jeg ser hvor mye dette kommer til å prege meg.

Jeg tenker dypt. Jeg har tatt på meg headsettet og hører på Tripple D ft Nicokz - dedikert til ofrene 22.07. Ingen plager meg. De vet at jeg sitter nå i mine egne tanker.
Så da tenker jeg dypt mens jeg hører Tripple D sier "prøv igjen. Prøv igjen. Prøv igjen. Reis deg opp"
Jeg tenker på alle disse menneskene, som har slitt sånn som jeg gjør nå, igjennom hele sitt liv.
Som har slitt og enda sliter med traumer og andre depresjoner.
Jeg bøyer meg i støvet for alle dere som den dag i dag står oppreist, og jeg ber dere som tenker det verste å få hjelp. Det er kanskje ikke så lett men et lite skritt i den retningen er er skritt i den riktige retningen.

I går, var det 1 år og 10 mnd siden alt skjedde. Og likevell, så sitter jeg og gutta alltid og snakker om det som at det skulle skjedd for en mnd siden.
De forteller meg alltid hvor de var da alt skjedde. De fleste av de var sammen med Robin, da Robin fikk meldingen min og prøvde å ringe meg men da var jeg allerede på svøm.

Da kjenner jeg ekstra mye på det. På det tunge inni meg. Det jeg ikke finner ord på. Det som gnager men som noen ganger ikke plager meg i det hele tatt.

Jeg vet ikke om det er sorgen eller om det kanskje bare er alt. Om det er alt fra første skuddet til å savne hver enkelt person som jeg har mistet. Jeg vet ikke noe, og det gjør ikke psykologen min heller. Hun sier helt ærlig at dette er vanskelig og at hun ikke vet hvordan hun skal guide meg. Da føler jeg at jeg er litt alene igjen, litt på vill vei. Fordi, selvom jeg har tilgang til all hjelp jeg trenger, så kan ingen hjelpe meg så mye som meg selv.

Nå har jeg byttet sang. Hører på Tripple D ft Razmara - 22.07
Og nei, selvom alt ikke er bra, og alt ikke klinger med beaten. Så går jeg tilbake i en tid, og det er de sangene som kommer meg nærmest følelsene mine. Det er sanger som jeg kan lukke øyene mine og se tilbake på hele samholdet. Alle rosene, alle klemmene, alle de gode ordene. Alle tårene, alle smilene.

Såret mitt er så åpent. Det har vært åpent lenge. Og jeg føler at om jeg ikke tenker på 22.07 så kommer det i tankene uansett. Jeg føler at jeg er ferdig med sorg men så slår det meg så hardt noen ganger. Såret mitt får aldri fred. Jeg får ikke lukket det 100%. Og da spør jeg meg selv og dere, er det sånn det er? Er det sånn å gå igjennom noe så traumatisk? At såret alltid kommer til å være 99.7% åpent?

Fordi hvis svaret er ja, så må jeg bare forberede meg. Fordi det er en av tingene jeg har trodd at jeg kommer til å klare, nemlig å bli meg selv. Å bli samme gamle Emma, 100%. Men om såret mitt aldri kommer til å lukke seg så kommer jeg aldri til å bli 100% Emma, og da må jeg slutte å lete etter gamle meg.

Jeg skulle ønske. Så mye. Men mest av alt, å fjerne den tomheten. Den smerten. Den byrden. Det jeg ikke vet hva er en gang. Vill bare få det bort. Nå.

Det er vanskeligst å reise seg fra sengen fordi jeg bare ønsker å ligge der og aldri gå ut.

De gangene jeg holder på å bli gal av og smile og leke lykkelige til alle sammen.

De gangene jeg kjenner tårene presser på og jeg må bite meg i kinnet for å holde de igjen.

De gangene jeg ikke klarer å holde tårene igjen og det bare drypper i tårer, så jeg må snu meg rundt eller gå ut/gå vekk fra andre.

De gangene jeg savner stemmene til de jeg har mistet.

De gangene jeg ser på gamle bilder, i flere timer og kjenner det gjør vondt.

De gangene jeg kjenner at hodet koker og tankene renner som en foss.

De gangene jeg vill melde meg ut av alt som har med verden å gjøre.

De gangene jeg er lei av følelser, og vanskeligheter.

De gangene ikke en gang psykologen forstår hvorfor jeg tenker og føler som jeg gjør.

De gangene forpliktelser "tvinger" meg til å tenke på andre hverdagslige ting, og dra meg ut av huset.

De gangene redselen kommer kjapt innpå og skremmer meg like mye hver gang.

De gangene ingen forstår.

De gangene musikk hjelper meg å sortere tankene mine, og notat på mobilen er min bestevenn.

De gangene jeg vill bare reise bort og være borte lenge.

De gangene jeg savner ordentlig tider med smil og latter.

De gangene jeg blir irritert over enkelt mennesker som bare "driter" i livet sitt og ikke vet hvordan man skal verdsette det.

De gangene jeg får sinne problemer.

De gangene jeg ikke får sove.

De gangene materittene tar over.

De gangene traumene tar meg tilbake.

De gangene jeg innser hvor mye jeg har forandret meg og hvor mye alt dette har forandret meg.

Jeg kunne holdt på sånn her lenge, og jeg kjenner at jeg er lei av å føle sånn og tenke sånn. Men likevell den dag i dag så får jeg høre fra psykologen "det ordner seg. Snart 2 år, det er ingenting. Prosess tar tid"

Vell; jeg begynner å gå tom for tid. Jeg trenger forbedringer ASAP. Jeg trenger litt gode tegn så fort som mulig, hvis ikke så lurer jeg på hvor mye det er igjen av håpet mitt.


Skulle ønske alt aldri skjedde. Enkelt og greit. Jeg er 20 år, jeg burde være i min beste fase nå, jeg burde ikke ha noen større bekymringer enn om jeg har nok penger til å kjøpe det tøyet jeg ønsker meg, eller at han jeg er keen på ikke er så keen på meg. Fuck dette.

Det er helt sinnsykt å tenke på, at om ikke lenge til så er det TO år siden.
To år siden en tok med seg grå kuler og ville alle oss vondt.

Det er snart to år siden jeg hoppet uti det dype kalde vannet mens regnet plasket ned. Det er snart to år siden jeg nesten litt hysterisk prøvde å få tak i politi sentralen og de hjemme.

Det er sykt å tenke på at det snart er to år siden og traumene fortsatt er her. At jeg fortsett våkner opp mitt på natten og kjenner kald svetten, at jeg fortsatt kjenner hjertebanket ekstra mye, at jeg kan lukke øyene mine og kjenne etter hvordan regnet ramlet ned den dagen og hvor kaldt det var i vannet, at jeg kan lukke øyene og fortsatt se menneske skygger løpe forbi meg rundt i skogen. At jeg fortsatt kjenner det gjør vondt i hjertet mitt når jeg savner de som ikke er her, at jeg kjenner de varme tårene på kinnet mitt som triller ned mens jeg desperat prøver å huske latteren til Mona, Hanne, Tore osv.

Det er sykt å tenke på at livet forandret seg så fort, at alt snudde midt ute i det blå. At jeg som trodde at det verste jeg hadde i livet mitt da var kjærlighetsproblemene mine.
At en mann skulle ha så mye makt over livene våre, både før og etter, hadde jeg aldri trodd i lille trygge Norge.

Sorgen og traumene er noe som bærer meg videre. Men likevell så tar jeg enda mer vare på livet og det jeg har. Jeg smiler ekstra mye når jeg kan og når noe gjør meg lykkelig i øyeblikket. Jeg klemmer mer. Jeg gråter mer. Jeg ler mer. Jeg kysser mer. Jeg forteller mer enkelt mennesker som står meg nært hvor glad jeg er i dem.

Fordi plutselig en dag, så kan alt snu. Og da er det for sent å tenke på alt og alle. Når du ser livet ditt går forbi øyene dine så er det da forsent å angre på ting og for sent å tenke på hvem du skulle sagt du var glad i.

Det er sikkert vanskelig for mange å tenke seg at livet snu så fort og det er nok sant som de sier at du ikke skjønner det før det skjer deg selv men likevell, så ønsker jeg at alle skal ta vare på alt da har og tenke seg godt om.
Det er ikke tid til å krangle for små ting og være uvenner i 10 år, det er ikke tid til å hate og lage misnøye.
La oss heller ta vare på det vi har og hvis noe eller noen faller bort så har man bare lært en ny ting i livet.
Bit i det sure eple og gå videre, det er surt der og da men du setter pris på det i framtiden.

Aldri, aldri ta livet for gitt.

Til samme gamle trakter. Dette suger.

Jeg har hatt en av de lengste periodene med lykke, altså med en god følelse for livet. Noe jeg setter så pris på. Men etter å ha kommet hjem fra Madrid og Amster, så bare har ting gått nedover.

Jeg har humørsvingninger igjen og er lei. Lei av mennesker og for min egen del vell jeg bare melde meg ut av verden.

Har begynt å gråte igjen,unødvendig. Gråt på flyplassen fordi jeg måtte ta ut to kilo fra bagasjen, gråt fordi jeg måtte gå selv til butikken, gråt fordi jakken min ble ødelagt. Det er ikke normalt, det irriterer meg.
At jeg har blitt sååååå følsom IGJEN.

Har snakket med psykologen min, har fått en ukontrollert sinne inni meg. Det er sånn at jeg blir redd for meg selv. Jeg vill ta andre mennesker i strupen hvis jeg ikke får det som jeg vill. Så skal få kommet meg på er mestringskurs eller hva hun kalte det.

Det eneste positive midt oppi alt dette (sier psykologen) er at jeg ser disse problemene selv. Jeg vet jeg sliter og jeg gjør noe med det. Eller prøver ihvertfall..

Skal bli deilig å reise til Oslo snart igjen, psykologen min sier at Kristiansand er en trigger for meg, at jeg føler meg kvelt av mennesker som bryr seg om meg, noe som hun syntes er merkelig fordi jeg var ikke sånn første perioden, men jeg har utviklet meg annerledes ting.
Så- selvom jeg føler meg mindre trygg i Oslo, så gleder jeg meg til å komme meg bort.

Skulle ønske jeg kunne låse meg inne i en uke, eller to, men neida...

Har det ganske greit for tiden. Ting går min vei,er omringet med fantastiske mennesker og trives.

Setter bare mer og mer pris på livet, dere aner ikke!

For ca 4 dager siden så dro jeg fra Sverige tilbake til Oslo.

Jeg hadde vært i Sverige fra torsdag - lørdag for å holde foredrag om 22.07. og hva Utøya var før og hvordan planene er nå fremover.

Torsdagen så snakket jeg til en ca 150 mennesker som kom frivillig og hørte på. Fredagen så holdt jeg ca en times foredrag for flere forskjellige klasser.
Fredag kveld gikk til ut og spise i fine Linkøping med flotte jenter også bærte turen hjem på lørdag morgen.


Må bare fortelle at dette var noe av det fineste og koseligste jeg har vært med på en stund.
Det var fem jenter som organiserte dette og som hadde gjort en helt fantastisk jobb!
Jeg ble så godt tatt imot av de og av klassene og generelt hele skolen. Jeg er så takknemlig for at jeg fikk muligheten til å komme og skulle ønske jeg forklart dere med riktige ord hvor flott det var!

Etter tre forskjellige grupper på en time hver så blir man fort veldig sliten, spesielt når man snakker om og om igjen om noe så tungt og noe som man nesten har glemt litt i detaljer. Men jeg ble så tatt vare på at det faktisk gikk bedre enn jeg trodde.

Jentene har også samlet inn 2000 kroner til Utøya-fondet, noe som er fantastisk!

Så, til dere jenter, om dere leser dette:
TUSEN TUSEN TAKK!! Tusen takk for at dere har gitt meg gode minner, tusen takk for noen fantastiske dager og tusen takk for at dere er så fine! Gleder meg masse til dere kommer til Norge!

Og hvis noen fra klassene eller fra forsamlingssalen leser:
Tusen takk for oppmøtet, takk for respekten og takk for at dere lyttet på meg! Takk for samholdet og takk for kjærligheten jeg følte. Sverige er bra!

Nå sitter jeg i bilen på vei hjem til Kristiansand etter å ha vært på cruise til Tyskland og gleder meg mye til å komme hjem. Vært bortreist i nesten to uker nå- så det er sant som de sier, borte bra- men hjemme best!

Livet for tiden er varierende, jeg har det bra men kjenner jeg også er sliten. Skal bli godt med noen dager hvor jeg kan slappe av før årsmøtet til Vest-Agder AUF begynner!

Fikk dette fantastiske fine smykket av jentene! Og hvis dere ser over på bildet mitt Nr to, av Utøya, også snur og vender litt på bildet av smykket så ser dere at Utøya og smykket likner på formen? Ikke bare meg som ser det? Gud så fint!

Fineste jentene!! <3 savner dere :)

Klokken er 03.21 og jeg får ikke sove.
Jeg er ikke i nærheten av å være trøtt, øyene mine er lys våken men jeg kjenner kroppen skriker etter søvn, jeg er så sliten.

Har ikke krefter til noe, har ikke krefter til å dra plasser og gjøre ting.
Har mistet helt motivasjonen for å gjøre noe som helst, frister helst ikke å være med venner eller familie, kun alene. Sitte på min to seters sofa, i fake-pels pleddet og bare kose med katten.

Har forresten fått meg en katt, noe som jeg av en eller annen grunn er skikkelig glad for nå i ettertid. Føler meg så trygg, selvom jeg vet at det ikke er den beste beskyttelsen. Men, okei, det høres sykt ut, men jeg liker å ha den her fordi da kan jeg snakke til den, så når jeg blir redd eller innbilder meg ting så kan jeg snakke til den og roe meg selv ned.

Men over til søvnen, jeg har hatt mange forskjellige perioder når det gjelder søvn, men denne gangen så er det noe nytt. Jeg sover ikke på natten og ikke på dagen, så går det sånn noen dager også plutselig så sovner jeg tilfeldigvis på sofaen i to-maks tre timer, også er jeg oppe og går igjen i flere dager.
Er skikkelig merkelig, og det føles helt.. Forferdelig!

Har null rutiner og klarer ikke å holde livet mitt helt på beina. Har vært borti flere dager hvor jeg bare har brukt til å sitte i mørket og tenke, nesten fordi jeg føler jeg trenger det, eller at det er på tide å tenke litt igjen.

Legen sier at jeg må bare lære meg å komme inn i rutiner til søvnen, men det var vist lettere sagt enn gjort.
Kan ligge på sofaen i flere timer men klarer fortsatt ikke å falle i søvn.

Tror det må være noe av det tyngste å slite med, søvnen altså. Søvnen og tanker.
For min egen del, så gjør det meg ikke noe, jaja, jeg sover ikke, men det som gjør meg noe er at det går utover de rundt meg. Jeg blir mer hissig og jeg har ikke energi til noe, noe som er ikke så vanlig meg. Elsket å ha alltid noe å gjøre, nå vill jeg bare slette hele kalenderen min.

Det er en ting jeg ser fram til, og det er tur til Madrid med Robin. Skal bli ubeskrivelig deilig å komme seg bort, for å kunne flytte tankene og komme oss i varmere strøk. Tror været også har mye å si på humøret mitt, det frister lite å ut når snøen daler ned og det bare er skikkelig kaldt.

Hater søvn, hater å stresse med søvn. Lei av møter, lei av mennesker. Lei av å slite, lei av å stresse. Lei av å tenke, lei av å ikke forstå ting. Lei av å vente på at noe bra skal skje isteden for å gripe det selv. Lei av å føle meg som et slitsomt menneske. Lei av å være hissig. Lei av psykologen. Lei av legen. Lei av 22.07. Lei av alle som sier "bare ta deg sammen" lei av å hele tiden ha skuldrene høyt oppe. Lei av å være redd. Lei av tårer. Lei av falske smil. Lei av å savne. Lei av å føle meg tung. Lei av å være lei.

Nyttårsaften var over og jeg klarte meg helt ok. Følte meg tryggere inne enn ute men måtte ut noen ganger for å ta noen bilder, var flink på å fokusere på personene rundt meg enn på lydene så var glad for det.

Det eneste jeg syntes er verre enn nyttårskvelden er kveldene etterpå. Fordi, på nyttårsaften så klarer jeg å fokusere og forstå at når klokken nærmer seg 00.00 så kommer det MASSE lyder og mange smell, men når det er dager etterpå, og det kommer litt her og litt der, et smell på natten og tre på dagen, osv, så blir jeg så satt ut.

Får hjertebank og stresser med å roe meg selv ned. Har funnet ut at en av måtene mine til å roe meg selv ned er ved å sende melding til noen av mine nærmeste, og forklare at jeg er redd også få de til å snakke om noe annet, så det har blitt en vane! Klarer faktisk å roe meg selv ned fortere enn hvis jeg stopper opp og tenker "ro deg ned"

Er nå klar for 2013, skal nok bli et fint år. Som sagt, 2011 var et helvete, 2012 var kaos og nå er det på tide å få ting på skinnene igjen.

Har slitt mye med søvnen den siste mnd, er våken hele natten men sover på dagen, noe som er ekstremt dumt ettersom at avtalene og møtene mine snart begynner igjen. Så håper det er noe jeg kan endre også få på plass igjen!

Ellers håper jeg alle hadde en fin nyttårsaften også ønsker jeg alle alt godt i 2013! Ta vare på hverandre. <3

Godt nyttår til alle sammen. Håper alle tar vare på hverandre og husker å være forsiktige med alkohol og fyrverkeri.

Tusen takk for at 2012 er over. Det har vært et blandet år med både gode og vonde dager, som alle andre vanligvis vil definere sitt eget år.

Ønsker å takke alle for støtten, kjærligheten og omsorgen. Takk for alle meldingene jeg enda får overalt, takk for forståelsen, takk for tålmodigheten og takk samholdet.
Tror ikke jeg har sagt det før, men uansett hvor jeg får tilsendt fine ord så printscreener jeg det, også legger de inn på harddisken og deretter skriver de ut og limer det i scrapboken, skal vise dere den en dag :)

Ellers så kunne jeg holdt på en halv dag med å takke enkelt mennesker, organisasjoner, grupper osv osv for all støtten jeg har fått men tror de fleste vet det inni seg.
Tusen takk også for gratulasjonene til bursdagen min, er helt overveldet.

Skulle ønske jeg hadde lagret opp bilder fra 2012 og laget en kollasj til å legge ut men det er ikke noe jeg har tenkt på.

Ønsker spesielt å takke familien min og bestevennen min og andre nære nære venner som har vært der ekstra for meg. Som har taklet humør svingningene mine, som har taklet sinnet mitt, som har taklet rotet jeg har kommet meg inn i, som har taklet tårene mine, som har taklet å dytte vanskelige og stae meg hver gang jeg har ramlet. Hadde ikke stått på beina i dag uten dere.

Så, om noen timer er 2012 over, og plutselig er det snart to år siden 22.07.11 skjedde. Helt uvirkelig for meg å tenke på. Føltes som for en uke siden at jeg løp og svømte for livet, føltes for en uke siden at jeg så Mona smile og Isma danse. Føltes som for en uke siden at jeg måtte ringe hjem for å si at jeg lever, føltes som for en uke siden at hele min verden ble forandret med en drastisk måte.

Så håper jeg at 2013 blir bra. Håper ting endrer seg og rutiner kommer på plass for min skyld. Håper jeg kan ordne livet mitt igjen og håper nettene kan begynne å bli lettere. Har de siste to ukene lagt meg 08.00 hver morgen, og jeg skjønner selv at det ikke er sunt for kroppen min. I hvertfall, ønsker alle masse godt. Ønsker alle godt med familie, kjærlighet og deres liv.

2013- here we come. <3 GODT NYTTÅR!

Utøya 2011. <3

Meg og bror på besøk på Utøya. <3

Da har jeg fylt 20 år i dag, men jeg skulle ønske Bano var her så jeg kunne feire den med henne.

"Gratulerer med dagen Bano, håper du har det fint i paradiset og at alle de andre feirer med deg, savner deg masse, og hver eneste år 28 desember nærmer seg nå, så har jeg blandet følelser. Jeg føler nesten en dårlig samvittighet følelse fordi jeg feirer min dag og du ikke er her, men jeg vet- du med det store hjertet ditt og fine smilet ditt ville ikke ønsket at jeg var lei meg, du ønsker jeg skal feire. Så skal bruke dagen fint, til ære for deg. Jeg håper du sitter i paradiset og smiler, fordi du fortjener det. Hvil i fred vennen, du er høyt savnet" <3